Mangfoldåret står for døren – en enorm kraftanstrengelse for at kultur, musikk, dans, ja alle ulike kulturuttrykk, skal reflektere det som Norge er i dag: et flerkulturelt samfunn. En viktig målsetning er at alle involverte institusjoner skaper fremtidsrettete planer og visjoner for hvordan det flerkulturelle skal bli en naturlig og stabil del av deres aktivitet. Det er fabelaktig, og jeg tror vi går et spennende 2008 i møte.
Det finnes likevel innvendinger: Mangfoldsåret er, på tross av navnet, for ensidig. Riktignok er kulturen en viktig del av et menneskes identitet, men for å skape personlig utvikling i innvandrerbefolkningen trenger vi et bredere fokus enn bare kunst og kultur.
Det vi kan spørre oss er hvorfor det ikke kommer en tilsvarende ambisiøs satsing når det gjelder for eksempel utdanning blant innvandrere. Statistikken fra ungdomsskoler og videregående viser negative trender for minoritetsspråklige elever. Flere slutter eller strever med å yte sitt beste.
Vi ser ungdomsgjenger som kommer i alvorlige konflikter, delvis på grunn av manglende tilbud og oppfølging. Skolen, med sine dårlig betalte lærere, har for liten mulighet til å være en stabil støttespiller for de mest utsatte. Lærerne har behov for offentlig støtte for å styrke sin kompetanse rundt de spesielle problemstillinger en etnisk mangfoldig hverdag bringer med seg.
Utrop har tidligere på denne plassen skrevet om behovet for et kraftig og varig løft for de foreldre med flerkulturell bakgrunn som faller utenfor systemet, ikke minst på grunn av manglende språkferdigheter. Blant disse finnes ubrukte ressurser som kunne vært utnyttet, dersom denne gruppen hadde fått et mer helhetlig tilbud om kvalifisering.
De tusenvis som går arbeidsledige i en av Norgeshistoriens kraftigste høykonjunkturer hadde trengt et tilrettelagt løp på videregående skole for voksne, kompbinert med en opprustet norskopplæring. Dette ville kreve mer ressurser enn norske myndigheter i dag er villige til å stille til rådighet – dessverre.
Vi skal heller ikke gå i den fellen å tenke på minoritetsspråklige først og fremst som (billig) arbeidskraft, men som fremtidige stats- og samfunnsborgere, som på lik linje med andre kan og vil være med å bestemme hvilken retning det flerkulturelle Norge skal ta.
Noen ganger får behandlingen av innvandrere her i landet meg til å tenke på slagordet til de gamle romerske keisere: «Brød og sirkus til folket!» Men disse godene har vi i overflod i dagens Norge. Vi velter oss i billig mat og underholdning.
Det som mangler er et helhetlig syn på alle nye samfunnsborgere. Vårt blikk bør fange opp mulighetene som ligger der – for personlig utvikling, for yrkesmessig kvalifisering, for læring og deltakelse. Kanskje vi senere kan få et Mangfoldsår som tar alle disse sidene ved mennesket med i sitt program? Da kan vi motivirke dannelsen av en ny underklasse og spare oss for mange problemer i fremtiden.
