– Frigjorte pakistanske kvinner? Helt normalt!

Portrettet: Fahkra Salimi
-Mange har sikkert hatt vanskelig for å forholde seg til meg, for jeg fyller jo ikke den stereotype oppfatningen av hvordan en pakistansk kvinne er.

Vi befinner oss på MIRA-Senteret i Hausmannsgate, et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner. I det lille lokalet i øverste etasje er veggene dekorert med innrammede fotografier av kvinner i alle former og farger, og postere med slagkraftige visjoner som “Kvinner Kan” og “Kamp mot rasisme er også kvinnekamp”.

Jeg har akkurat blitt møtt med en varm klem av Fahkra Salimi. Hennes blide åsyn til tross: Fahkra er en tøff dame. Hun har et fast håndtrykk. Fahkra Salimi kan vise muskler. For kvinnekamp.

Vi sitter på hver vår lille røde velursofa på kontoret hennes. Det ligger store blå puter med orientalske mønstre på sofaene. En hjemlig atmosfære. Her kommer minoritetskvinner for å få råd og veiledning eller rett og slett for å bygge et sosialt nettverk. Fahkra Salimi er dama som startet det hele i 1989.

Det var vel relativt uvanlig for en ugift kvinne fra Pakistan å komme til Norge for å studere?

Jeg har tråkket i den samme stereotypifellen som så mange nordmenn før meg. Salimi har fått de samme spørsmålene gang på gang. Hun må ha følt friheten i Norge som overveldende? Endelig kunne hun utfolde seg som kvinne og menneske. Sannheten er at friheten tok hun med seg fra Pakistan. Det var i Norge selvbildet ble snevert.

– Det var jo ikke så uvanlig i Pakistan? utbryter hun.

– De familiene som hadde mulighet å til sende barna sine til andre land for å studere gjorde det. Flere av mine venninner reiste også samtidig som meg. Når jeg tenker tilbake tror jeg selvfølgelig at det var et stort skritt å komme til Norge. Men jeg hadde jo søsken her.

Fahkra var vant til en sterk politisk bevissthet blant studentene i Lahore. Hun var selv aktiv i kampen mot fattigdom. Mot imperialisme. Mot det militære diktaturet.

– Kvinnebevegelsen i Pakistan er veldig sterk. Og den har alltid kjempet for demokrati og mot kvinneundertrykking. Til og med under det første diktaturet som begynte med islamisering på 80-tallet, var kvinnebevegelsen såpass sterk at de nektet for eksempel å gå med hijab. Og de vant også saken. Det var slike ting nordmenn visste lite eller ingenting om. De hadde jo ikke noe forhold til det.

Fahkras storebror Khalid Salimi er mest kjent for å ha vært leder for Antirasistisk senter, og da Fahkra kom til Norge trodde mange hun var hans kone. Selvstendige, ugifte pakistanske kvinner var ikke hverdagskost for nordmenn. Hun er nummer tre i rekken av syv søsken og vokste opp i Lahore, Pakistans nest største by med nærmere 10 millioner innbyggere. Byen er kjent for å være Pakistans kulturelle hovedstad, og fra et myldrende, dynamisk universitetsmiljø i Lahore ble Blindern som en spøkelsesby å regne. Det var som å skru av en bryter. Oslo var en stille by.

Du var jo vant til politisk engasjerte studenter fra tiden i Pakistan, ble du skuffet da du kom til Blindern?

Fahkra ler.

– Nei…jeg ble vel ikke skuffet. Men det var jo så stille her, så lite dynamisk. Det var så kaldt. Og da mener jeg ikke bare klimamessig, men heller avstanden mellom folk.

Fahkra fikk bekreftet den lite flatterende myten som hersker om nordmenn. Alvorlige ansikter bak trikkevinduene. Den norske nøkternheten. Innadvendtheten.
– Du vet, når man ser de samme ansiktene på t-banen hver dag, er det nesten så man tror man kjenner dem, og begynner å hilse. Men det var jo ingen som hilste tilbake!

Hun ler igjen.

– Jeg husker jeg tenkte: her kan jeg ikke bo mer en tre-fire år, maks. Men jeg sitter jo her ennå, snart 30 år senere.

– Men det var mye spennende på den tiden også, forsikrer hun meg. Det var et spennende flerkulturelt miljø på Blindern.

– Det er en ting som jeg etter hvert er blitt veldig vant med; å møte så mange forskjellige nasjonaliteter. Jeg føler at det har virkelig gjort meg til et mangfoldig menneske. Nå er det sånn at jeg nesten får en klaustrofobisk følelse om jeg har mennesker med bare en nasjonalitet rundt meg. Det som er så fint er å ha denne dynamikken, å møte så mange forskjellige mennesker, men allikevel kunne kommunisere på en enkel måte.

Fahkra forklarer at MIRA-Senteret er resultatet av innflytelsen fra kvinner fra alle verdenshjørner, et kunsterisk, intellektuelt, kunnskapsrikt og stimulerende miljø. Å få være en del av dette mener hun har vært det beste som har skjedd henne i de siste årene. Ensidighet blir hun ukomfortabel med.

Så det var tilfeldig at du ble i Norge?

– Ja, ikke sant. Det var jo tilfeldig, men etter en del år utvikler man seg i forskjellige retninger. Livet mitt er jo på en måte her. Det er et veldig bevisst valg.

Føler du at nordmenn generelt har feil oppfatning om minoritetskvinner?

– Hvis man veier det negative bildet opp mot det positive, er ofte det negative sterkere. Men det har skjedd store endringer i samfunnet. I dag er det mange minoritetsungdommer i media, de er veldig synlige. Men selv om de er et produkt av norsk kultur, blir de alltid forbundet med kulturen foreldrene deres tok med seg. De blir liksom enten eller. De får ikke lov til å seg selv. Det er dette som er kampen for den unge generasjonen. Å definere seg selv.

Selv hadde ikke Fahkra problemet minoritetsungdommen sliter med. Hun var voksen da hun kom til Norge, og var klar på sin egen identitet. Nå føler hun seg heldig som kan jobbe med problemstillinger knyttet til det å være minoritet og kan også se på problemer fra et annet ståsted. Hun har stor tro på at unge jenter idag vil ikke finne seg i å bli urettferdig behandlet. De sier ifra.

Fahkra blir tydelig rørt når hun snakker om disse jentenes ressurser. Jenter hun har støttet når de har brutt ut av voldelige forhold, jenter som er redde for det ukjente. Det er tydelig at hun legger mye følelser i arbeidet sitt. Øynende funkler og hun får et drømmende utrykk. Hun er optimistisk på deres vegne.

– Det innvandrerfamilier må lære seg er at det å kontrollere barnas frihet er det samme som å skyve dem fra seg. Mens det å støtte dem i deres valg vil trekke dem tilbake. Kontroll er motsatt av frihet.

Klarer de det, da?

– Ja, jeg har sett mange eksempler på det. Det har vært tilfeller med veldig alvorlige konflikter, der familien har sagt at de aldri i livet vil se datteren igjen. Men etter noen år har de forsonet seg. Det er smertefullt, men den prosessen som skjer er viktig for alle. Når vi får tredje og fjerde generasjon kommer jo situasjonen til å være helt annerledes, håper jeg!

Er det noen ganger du føler deg motløs i jobben?

– Å ja, ja,ja.

Fahkra setter seg opp litt, og setter begge bena på gulvet.

– Du vet, å jobbe med ungdommer og jobbe med minoriteter; der ligger det mye håp. Du opplever endringene som skjer. Men når du ser på resten av samfunnet, hva som blir fokusert på i media…

Hun ser oppgitt på meg. Det er tydelig at dette er et ømt punkt.

– Når du hører hva politikerne sier, når du ser hvordan departementene prioriterer…det er da du blir motløs. Ikke bare det, du ser veldig klart at det er to forskjellige verdener. Når du jobber med mennesker som trenger hjelp og møter de som egentlig er ansvarlige for strukturelle endringer og tilrettelegging for at disse menneskene skal ha det bra, oppdager du kløften. Ofte har ikke ansvarlige myndigheter peiling på hvordan minoritetenes hverdag egentlig er. Noen ganger føler jeg at det lages lover og regler som ikke bidrar til utvikling av inkluderingsprosessen som er i gang i samfunnet.

Blikket mørkner.

– Se på tvangsekteskap, for eksempel. Alle snakker jo så mye om dette. Men når det er snakk om ressursfordeling, hvor mange prosent av bevilgningen går egentlig til forbyggende arbeid og styrking av minoritetens egne ressurser? Det er veldig lite. Store deler av pengene går enten til forskning eller til store norske organisasjoner. Organisasjoner som er styrt av etniske nordmenn.

Hun slår ut med hendene.

– At man ikke styrker minoritetsorganisasjoner som har kompetanse og innsikt i problemstillinger økonomisk, men forventer at de skal bidra med sine erfaringer og sin kunnskap på frivillig basis, er å misbruke deres ressurser. Det gjør meg veldig, veldig motløs. Da blir man sliten av å overbevise de ansvarlige myndigheter, å repetere tusen ganger hvor viktig det er å styrke minoriteter, særlig kvinner og unge jenter selv.

Fahkra smiler et trist smil.
– Det er mye, mye som bør gjøres. Det er der vi må jobbe med likestilling. Likestilling mellom majoritet og minoritet. Minoritetskvinner kommer alltid i andre rekke.