- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Regjeringen i Sri Lanka fattet 3. januar vedtak om å heve våpenhvilen som ble inngått den 22. februar 2002 med Tamiltigrene (LTTE), som representerer tamilene.
Bandaranaike-Chelvanayakam-pakten i 1957
I 1956 kom en ny språklov, ”Official Language Act”, som ga singalesisk status som eneste offisielle språk. Dette skapte uro og misnøye blant tamilene. Tamiler i det Føderale partiet satte i gang ”satyagraha”, en ikke-voldelig protest. Det førte til en pakt mellom daværende statsminister S. V. R. D. Bandaranaike og S. J. V. Chelvanayakam i det Føderale partiet.
Men sentrale spørsmål ble ikke løst. Pakten gikk ut på å tillate bruken av tamil i administrative sammenhenger, men det ble likevel ikke godkjent som offisielt språk. Til alt overmål ble pakten forkastet på grunn av protester fra det Buddhistiske presteskapet og United National Party (UNP).
Utveksling av statsløse tamiler
I 1964 gikk India med på å ta i mot 70 % av de statsløse tamiler som tidligere var blitt importert som plantasjearbeidere. Men mange av disse hadde vært i Sri Lanka i mer enn tre generasjoner. Sri Lanka skulle beholde de resterende 30 %.
Denne pakten var vanskelig å sette ut i livet, da mange nektet å returnere til et land som de ikke visste noe om. Ennå i dag er det mer enn 100 000 tamiler som ikke har noen srilankisk statsborgerskap, men som er ansatt i plantasjesektoren og fungerer som billig arbeidskraft.
Thimpu forhandlinger – de første ankerkjennelsene
På 1980 tallet begynte væpnede kamper mellom Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) og regjeringen. I 1985 fikk Rajiv Gandhi-regjeringen til et forhandlingsmøte mellom den motvillige srilankiske regjeringen og like motvillige tamilske krigere, samt det moderate partiet Tamil United Liberation Front (TULF). Forhandlingene sviktet, hovedsakelig fordi ingen av partene ville gi opp muligheten for en militær løsning.
Den indo-srilankiske overenskomst
I 1987 lovet India å megle mellom LTTE og Sri Lankas regjering. De to landenes regjeringer undertegnet den indo-srilankiske overenskomst den 29.juli samme år. Tamilene ble imidlertid verken konsultert, men kun fremlagt en ferdigløsning.
Delstaten Tamil Nadu i Sør-India med mer enn 55 millioner tamiler har til tider uttrykt solidaritet med tamilene i Sri Lanka. Tamil Nadu er en av mange stater som har siktet mot løsrivelse fra India.
På 1970- og 80-tallet var India på Sovjet sin side i den kalde krigen, mens Sri Lanka begynte å bevege seg mot USAs side. India så på dette som og brukte det etniske problemet i Sri Lanka til å gripe inn og føre Sri Lanka i ønsket retning. India og Sri Lanka ble enige om å opprettholde det ’territoriale integriteten til Sri Lanka’ og ’sikkerheten til India.’ Dermed var tamilene ”glemt”.
Forhandlinger i 1995
Etter valget av president Chandrika Kumaratunge i 1994, inngikk den nye regjeringen og LTTE (Liberation Tigers Of Tamil Eelam) avtale om å starte fredsforhandlinger. Men forhandlingene strandet.
LTTE la fram en del vilkår for å gå inn i forhandlinger. Gjenoppretting av normale tilstander i de krigsherjede tamilske områdene var hovedbetingelsen. Regjeringen nektet og krevde en grunnleggende løsning på konflikten før befolkningens daglige problemer ble løst. Igjen endte det med fiasko.
Norskmeklet våpenhvile i 2002
Sri Lankas regjering og de tamilske Frigjøringstigrene undertegnet i februar 2002 en formell våpenhileavtale tilrettelagt av norske forhandlere. Analytikere i Jaffna, nord på Sri Lanka, påpeker nødvendigheten av endringer i grunnloven, noe regjeringen avviser.
Oppsigelsen på våpenhvilen reiser nå spørsmål om hvilke intensjoner regjeringen. Den har valgt militærløsning på konflikten i landet. Dette må i vår tid betegnes som en svært lite fremtidsrettet, for ikke å si destruktiv fremgangsmåte.
