- Hvilke problemer møter afrikanske ungdommer i Norge? - 24.01.2008
Å vokse opp som ”annerledes”
I AYIN tilrettelegger vi aktiviteter hvor det sentrale fokus er identitet. For å kunne forstå verdien av dette, må man stille seg en rekke spørsmål; Hva er det som er spesielt for afrikanske ungdommer som vokser opp i Norge? På hvilken måte begrenses ungdommenes muligheter og fremtidsplaner? Hva i det norske samfunnet er det som spesielt rammer ungdommer av afrikansk opprinnelse?
Noen vil faktisk svare at det er synd på afrikanere. At de er fattige, stakkarslige og har lidd så mye for sin svarte hudfarge. Og at det derfor er viktig å hjelpe dem. Er det slik det er? På ingen måte! Det er ikke hudfargen, nasjonaliteten, utseendet, bakgrunnen eller kulturen som er problemet. Her ligger tvert imot det som skulle være kilden til all stolthet hos afrikanske ungdommer. Når det så ofte allikevel ikke er det, skyldes dette at det er noe galt med samfunnet rundt.
Manglende informasjon
Ungdommene vokser opp i et samfunn som i liten grad har positiv informasjon om deres bakgrunn. Afrika fremstilles ofte som et kontinent hvor det kun er krig, sult og fattigdom. Media antyder ofte at afrikanere er late, ikke har noen verdifull historie, er mindreverdige og viser nesten utelukkende rapporter om tragedier i Afrika. Det er også svært vanskelig å finne god informasjon på biblioteker og i bokforretninger.
Negativ framstilling av Afrika
Ungdommene har et skolepensum som inneholder svært lite informasjon om klassisk afrikansk historie. Ofte er afrikansk historie synonymt med beretninger kun om europeernes slavehandel og kolonialisering. Det tegnes et bilde av Europa som en sterk, ekspanderende makt (om enn grufull) og Afrika som forsvarsløst og stakkarslig.
Rasistiske holdninger
Ungdommene lever i et samfunn hvor det finnes mange rasistiske forestillinger og stereotypier om afrikanske mennesker. Mange møter fiendtlige og diskriminerende holdninger fra det norske samfunnet – både fra privatpersoner og fra det offentlige.
Offentlig diskriminering
Rasisme i det offentlige gjør at mange ungdommer har et dårlig tillitsforhold til f.eks. politi, lærere, arbeidsgivere, rettsvesen og ansatte i forvaltningen.
Manglende forbilder
Mange ungdommer vokser opp uten positive rollemodeller. I det norske samfunnet er det svært få afrikanere som har ”betydningsfulle” (allment synlige og respekterte) posisjoner. I tillegg vokser mange opp med et dårlig forhold til far, og mangler derfor mannlige rollemodeller.
Press på familien og lokalmiljøet
En presset situasjon preget av arbeidsledighet, økonomisk fattigdom, sosial utestenging, manglende kulturelle referanser, fremmedgjøring og begrensede påvirkningsmuligheter skaper store påkjenninger for foreldregenerasjonen. I mange tilfeller kan konsekvensen bli dårlig kommunikasjon mellom barn og voksne, og for noen fører det til brudd i kontakt mellom foreldre og barn.
Det er stor mangel på interne instanser som har ressurser til å ta opp disse problemstillingene og mange barn og unge føler seg ikke tilstrekkelig ivaretatt – hverken av det generelle hjelpeapparatet eller av det afrikanske lokalmiljøet.
Identitet og selvtillit
Problemene nevnt ovenfor skaper en kritisk og vanskelig oppvekstsituasjon, hvor det opparbeider seg mye stress rundt selvbilde/selvtillit, trygghet på seg selv og relasjoner til omgivelsene. Dette kommer ofte til uttrykk, særlig i tenårene hvor afrikanske ungdommer i tillegg til en naturlig identitetskrise også må slite med fordommer, mistillit og manglende informasjon. Uten positiv støtte og oppmuntring fra kilder som ungdommene kan identifisere seg med kan prosessen få alvorlige følger. Noen bryter kontakten med hjemmet, noen oppsøker negative miljøer, noen blir innadvendte og andre igjen gir utløp for problemene gjennom rus og vold.
Dersom disse problemene ikke imøtekommes på en faglig måte, står mange ungdommer i fare for å mislykkes videre i livet. Sammenliknet med andre land ligger Norge fortsatt langt bak når det gjelder utvikling av kulturelt basert/tilpasset forebyggingsarbeid.
Det savnes faglige/praktiske modeller for forebyggende arbeid som fokuserer på identitet, oppvekst, rasisme og egen deltakelse samtidig. Det er viktig at ressursene innenfor de ulike miljøene blir utfordret og anerkjent.
