- Samfunnsengasjert kunstner - 15.05.2008
- Kaster seg over det andre kaster - 24.01.2008
- Flerstemt innvandrerteater åpnet i Trondheim - 06.01.2008
Du stiller nå ut på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Hva handler prosjektet ditt “Givememore” om ?
“Givememore” er et forsøk på sette fokus på den forbrukskulturen vi omgir oss med. Det er også en slags kunstnerisk undersøkelse av skillet mellom mitt og ditt. Et spørsmål er om vi egentlig trenger å eie alle tingene vi skaffer oss. I konseptet inngår det at alle kan komme å låne klær fra utstillingen. Klærne kan brukes en ukes tid før de leveres tilbake.
Hvordan kom du på denne ideen?
Siden jeg vokste opp i en stor familie, opplevde jeg sjelden å få nye klær.
Senere i livet hatet jeg når noen spurte om å få låne klærne mine. De var en uatskillelig del av min identitet. Jeg utviklet meg også til å bli en slags “shopaholic”. Det var som å bli angrepet av et virus. Jeg fylte skuffer og skap med klær. Ofte var det ting som jeg fant på salg eller hos brukthandlere og på loppemarked. Tilslutt måtte jeg spørre meg selv hva som var vitsen med å eie alle disse tingene. Jeg holdt på å drukne i dem. På “Givememore” inngår blant annet en stor del av min egen garderobe. Slik sett er utstillingen også et forsøk på å overskride min egen personlighet.
Hva er din bakgrunn?
Jeg er født på Madeira i Portugal, som nummer syv i en familie på ti søsken. Faren min var gårdbruker. Fra jeg var barn deltok jeg i arbeidet på gården. Alle måtte bidra for å skaffe mat på bordet. Jeg lærte meg blant annet lærte tidlig å brodere. Vi hadde lite penger og levde et enkelt og nøysomt liv.
Hvordan kom du til å bo i Norge?
Det er en lang historie, nesten som et lite eventyr. Da jeg var 16 år arbeidet jeg som servitør på en restaurant. Der kom jeg i kontakt med et norsk ektepar som var på ferie. På en måte adopterte de meg. Istedenfor å sende penger til Redd Barna, gjorde de meg til sitt hjelpeprosjekt. Med økonomisk støtte fra dem var jeg i stand til å fullføre gymnaset. Mine norske støttespillere ville også hjelpe meg til å få en høyere utdanning. Jeg bestemte meg for å dra til Oslo for å begynne på Kunst- og Håndverkskolen. Her fullførte jeg i 2003, etter noen avbrudd, en mastergrad. Siden 1991 har jeg stort sett bodd i Norge, og landet er blitt mitt andre hjem.
Hva er din motivasjon som kunstner?
Etterhvert er jeg kommet frem til at det er min oppgave å redde gjenstander som ingen vil vite av. Arbeidene mine tar ofte utgangspunkt i det som andre kaster eller regner som ubrukelig. Så lager jeg min egen vri på dem. Et mål med kunsten min er å stille kritiske spørsmål til samfunnet. Slik sett er jeg til en viss grad en politisk kunstner. Sist men ikke minst er jeg opptatt av å gjøre kunst tilgjengelig for hverdagsmennesker. Det skal ikke være nødvendig å ha høy utdannelse for å kunne forstå og oppleve kunst.
Hvilke planer har du fremover?
Nå arbeider jeg med et nytt prosjekt, som skal ha premiere på Galleri Ram i Oslo førstkommende september. Det er en slags performanceforestilling med tittelen “Nå koser vi oss”. Det handler på mange måter om norsk kultur og de menneskelige relasjonene vi har til hverandre. Et av spørsmålene jeg stiller meg er hvem som blir inkludert og hvem som blir utestengt. Er det for eksempel plass til innvandrere og asylsøkere i den norske “kosen”? Jeg vil også undersøke hvordan mat, gjenstander og ritualer inngår i denne formen for hverdagskultur.
Helt tilslutt. Hva synes du om Norge som et flerkulturelt samfunn?
Jeg har en positiv opplevelse av Norge. Mitt inntrykk er at det norske samfunnet viser en ganske stor vilje til å integrere mennesker fra andre kulturer. Selv om det finnes diskriminering og fremmedfiendtlige holdninger, gjør de fleste så godt som de kan. En må også ta utgangspunkt i at integrering er en langvarig prosess, som ikke skjer over natten. For min del trives jeg stort sett godt. På mange måter føler jeg meg friere i Norge enn på Madeira. Men selvsagt finnes det dager da jeg lurer på hva pokker jeg gjør her. Ikke minst kan klimaet være en utfordring.
