Kremt. Det var en gang en mann som hadde tre barn. En sønn og to døtre. Han bodde i en boligblokk et sted i Oslo. Om dagen jobbet han. Slet og slet, så han kunne fø sin familie. Og slet litt til så barna kunne få en god fremtid. Ja, så de kunne bli noe her i livet. Som for eksempel lege eller advokat.
Hans sønn, som også var eldst av hans barn, ble ingen av delene. Etter å ha kasta bort tre år på videregående på tant og fjas fikk han ikke gode nok karakterer til å bli lege, eller advokat.
Så han begynte på Bjørknes. Tok opp fag, forbedret sine karakterer og dro til Polen for å studere medisin. Alt dette gjorde han for sin fars skyld. Vel, prøvde i hvert fall.
Det var ikke medisiner han ville bli, så motivasjonen var på bunn. Det ble ingen medisiner av han.
Faren var skuffet. Veldig skuffet. Men han trøstet seg med Bollywood-filmer, slik han alltid hadde gjort. Halvnakne menn og kvinner. Hoftevrikk i hytt og pine. Familiedramaer uten like.
Det nest eldste barnet vakte nytt håp. Hun skulle da vel bli lege eller advokat. Slik gikk det ikke til. Ikke denne gangen heller. Hun hadde vokst opp med Bollywood-filmer, som med all sin pomp og prakt tok henne med storm.
Hun ville bli som dem. Hun ville bli en av dem, men det ville ikke far ha noe av. Ingen fremmed mann skulle se på hans datter med lystige blikk.
Slik gikk det til at Pia Tjelta (sorry Pia, ikke noe personlig) må stå på scenen som en jente av pakistansk herkomst. Hva som skjedde med den yngste dattera? Nei, det vet jeg sannelig ikke.
