- 1000 nederlendere solgt til Norge - 03.01.2009
- Innvandring bra for nasjonale minoriteter - 02.01.2009
- – Moskémiljøet er negativt for kvinner - 29.12.2008
Jeg så en mann her om dagen. Han gikk og bar på en stresskoffert. På seg hadde han en svart dress, og nypussa sko. På avstand så han ut som hvilken som helst vanlig businessmann. Men da han kom nærmere, sperret jeg opp gluggene. Jeg gned meg i øynene, og kunne ikke tro det jeg så.
For sikkerhets skyld lukket jeg øynene enda en gang, for så å lukke dem sakte opp. Men joda – jeg så det jeg så. Ingenting kunne forandre på det. For der gikk en businessmann med en kjærlighet på pinne.
Ut fra munnen stakk det ut en hvit pinne som han suttet på. Jeg måpte og så nok ut som et stort spørsmålstegn da han passerte meg. Han enset meg ikke, og sleiket på kjærligheten med den største selvfølge, samtidig som han gikk målrettet av sted.
Jeg forsatte å følge han med blikket. Jeg var nesten i sjokk. Hadde det ikke vært for høyttalerdama som fortalte at toget mitt skulle komme, ville jeg ikke ha rukket toget.
Den lett originale mannen jeg nettopp hadde sett, passet ikke til de forestillingene jeg hadde av en businessmann. Det er rart hvordan mange mennesker, inkludert meg selv, har et behov for å sette mennesker i bås. Kanskje gjør vi det for å forenkle virkeligheten. For å lage skiller og grenser.
På den måten blir verden enklere å forstå. Men det er kanskje et farlig verktøy å ta i bruk. For slik bidrar vi til å opprettholde stereotypier, istedenfor å stille spørsmål ved det kjente så vel som det ukjente.
For hvorfor hadde jeg så i mot at en businessmann trasket rundt med en kjærlighet på pinne?
Svaret er at jeg ikke vet hvorfor. Det er tross alt sunnere enn å gå rundt med en røyk eller sigar.
Jeg så som sagt en mann her om dagen. Han gikk og bar på en stresskoffert.
På seg hadde han en svart dress, og nypussa sko. I munnen suttet han på en kjærlighet på pinne. Det er kanskje ikke det mest vanlige en ser – men hva så?
