- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Senteret og dets informasjonsansvarlig Hege Storhaug har gjort seg bemerket med en rekke kontroversielle og upopulære utspill, og har blitt omtalt som en ”klart innvandrerfiendtlig organisasjon”. Vi forsøker generelt å unngå å bruke slike merkelapper på våre meningsmotstandrere, så langt det lar seg gjøre. Hva som egentlig motiverer HRS’ ledelse og medarbeidere skal vi ikke spekulere rundt. På senterets hjemmesider kan man lese at HRS bekjenner seg til prisverdige verdier og størrelser som demokratiet, ytringsfriheten og religionsfriheten. Det eneste som tyder på et annet fokus enn hos de tradisjonelle innvandrerorganisasjonene er den eksplisitte bekjennelsen til ”nasjonalstaten”, unektelig en uvanlig vektlegging for en organisasjon som jobber med flerkulturelle problemstillinger.
Det som imidlertid er klart, er at HRS har lagt seg ut med svært mange av de øvrige interessegrupper og engasjerte individer i debatten om blant annet innvandring, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold, hijab, islam og flere andre temaer.
HRS ser ut til å definere islam som en av sine hovedfiender. Ensidigheten, for ikke å si enøydheten, i senterets kritikk av alt som har å gjøre med islam og muslimer gjør substansen i deres argumenter lite håndgripelig. Og det er kanskje meningen? Ved å fremføre de samme negative påstandene gang på gang anvender man en eldgammel retorisk teknikk – gjentakelsen. Det kan virke utrolig, men studier har vist at har man adgang til offentligheten, og får sjansen komme med en påstand ofte nok, begynner den etter hvert å sive inn i folks bevissthet, uavhengig av sannhetsgehalten. Meningsytringen blir tilsynelatende fakta.
Utrop ønsker alle som vil delta i debatten om innvandring og det flerkulturelle Norge velkommen. Det er et viktig prinsipp i demokratiet at staten støtter opp under grupper med alle typer meninger. En åpen og balansert samfunnsdebatt avhenger av det. Det er likevel grunn til å spørre seg hvilke politiske prioriteringer som ligger bak når HRS, som først ble grunnlagt i 2001, blir gjort til fjerde største mottaker av statsstøtte blant de landsdekkende organisasjonene som arbeider med innvandringsspørsmål. Vi i Utrop har problemer med å forstå hva som gjør denne unge stiftelsen til en så sentral aktør at den tilgodeses med midler på linje med veletablerte og anerkjente organisasjoner med betydelig lengre fartstid og erfaring.
I den åpne samfunnsdebatten vi er tilhengere av ser vi det som vår oppgave å kritisere HRS, særlig for deres ensidighet i spørsmål som opptar oss i Utrop sterkt. HRS’ utspill og agering preges av en fastlåst mentalitet som gjør dialog vanskelig. Men evne og vilje til dialog er nettopp det vi trenger når vi skal kommunisere og finne fram til løsninger på tvers av kulturer. Å være konfliktorientert er den mest destruktive tilnærmingen vi kan tenke oss. Og det er slik vi oppfatter HRS.
