- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Denne standard setningen er ikke uvanlig å høre når for eksempel store offentlige byggeprosjekter overstiger kalkulerte kostnader, politikere blander seg utidig i forvaltning eller i rettsvesenet, konserndirektører er innblandet i korrupsjonssaker, utro tjenere meler sin egen kake, kommunene leker aksjespekulanter, eldre mennesker ikke får tilfredsstillende hjelp i offentlig omsorgstjeneste, pedofile får stadig nye jobber innen skole og idrett, politiet ikke etterforsker tilstrekkelig og raskt nok alvorlige saker eller noen dør under arrestasjonen.
Siste gang vi hørte ”slikt ikke skal kunne skje” fra en offentlig ansatt, var i forbindelse med historien om en mann som selv oppsøkte helsevesenet i håp om å få hjelp med sin pedofile legning. Han fortalte om sine overgrep mot en jente, og om at han fryktet for gjentagelse. Mannen fikk behandling, men jenta ble ikke beskyttet mot nye overgrep.
Fire ansatte på et sykehus skal ha kjent til grove seksuelle overgrep mot en jente som mannen hadde foregrepet seg på. De fire lot være å melde fra til politiet, til tross for at de har lovpålagt plikt. Den andre delen av samme historien handler om politiet. I februar 2006 tok samme mann selv kontakt med politiet, og meldte fra om hva han har gjort. Da ble barnevernet varslet, og mannen politianmeldt.
Etter hva som er kommet frem i media har politiet brukt nærmere to år på å etterforske et forhold som gjerningsmannen selv har meldt fra om, redegjort for og erkjent… Og politiet er fortsatt på etterforskningsstadiet, får vi vite.
Gjerningsmannen må selvsagt selv ta ansvar for sine grusomme handlinger. Men hva med ansatte på sykehus og i politiet? Begge instanser har beklaget det hele – og sier at ”slikt skal egentlig ikke kunne skje”. Men faktum er at slikt faktisk har skjedd. Det vil si sykehuset kjente til forholdet, uten å melde fra til barnevernet, eller politiet synes ikke å ha prioritert en så graverende sak som vi her står overfor.
Når de ansvarlige forsvarer seg med at ”det ikke skal kunne skje…” handler det trolig enten om at en ikke har rutiner for å håndtere saker, ikke bryr seg tilstrekkelig om kritikkverdige forhold, eller ikke innser alvoret i saken, … ja, før det blir kjent for allmennheten, selvsagt.
Når graverende, sjokkerende, uverdige forhold graves opp av media eller gjøres kjent av varslere i systemet får de ansvarlige det travelt med å forklare hvordan og hvorfor… Derfor er svaret ”Slikt skal ikke kunne skje…” ikke tilstrekkelig og må ikke godtas. Fordi de ansvarlige håper i det lengste at slike saker som ikke tåler dagens lys, ikke skal bli kjent.
