- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
“Twin Trek” er en 35 minutter lang film om et kanadisk tvillingpar som reiser på slektstreff i Finnmark. Brødrene Ken og Colin er etnisk sett norsk-bengalske, eller det tror de i hvert fall selv. At faren deres er inder, blir for så vidt ikke trukket i tvil, men filmen avslører at moren Elses opphav er litt mer uklart. Guttenes norske bestefar er nemlig innhyllet i en viss mystikk, for han flyttet sydover fra Nord-Norge uten noen gang å reise tilbake, og han snakket aldri om tiden der oppe.
Multikulturell møteplass
Arrangøren av denne visningen kaller seg Oslo Dokumentarkino, og de viser de fleste av filmene sine i de gamle, ærverdige lokalene til Parkteatret på Olaf Ryes plass. Dette stedet har et enormt potensiale som multikulturell møteplass for en befolkningsmessig tross alt ganske sammensatt by.
Hemmelig identitet
I filmen blir bestefarens hemmelighet endelig avslørt gjennom brødrenes besøk i det høye nord: han var kven. (Kvener er en vestfinsk folkegruppe, men ordet brukes mest om folk av finsk avstamning i Nord-Norge, journ.anm) Det virker som moren, som er med brødrene på reisen, har båret på en mistanke om dette hele sitt liv. Etter hvert går det fram at hun har måttet tåle litt av hvert selv, blant annet å bli kalt ”Finn face”.
Filmen fortsetter etter to spor: på den ene siden som en sober gransking av hvordan det norske storsamfunnet tvang både kvener og samer til blant annet å oppgi sine språk, og på den andre siden som en tett oppfølging av brødrenes stort sett fornøyelige refleksjoner omkring spørsmål om identitet og etnisitet: Spilte det egentlig noen rolle for dem om de er norsk-bengalske eller finsk-bengalske? Kanskje ikke, men det var helt tydelig av stor betydning for moren.
Besøk i salen
Dette inntrykket ble bekreftet av regissør June Chua, som var til stede i salen. Else Methi fortalte mye mer ”off-camera”, sa June, men også på lerretet var det lett å merke at den gryende vissheten var som løsningen på en gåte, og hun ble stadig mer entusiastisk ettersom etterforskningen skred fram.
For oss som var på plass i salen ble Norges multikulturelle historie endevendt på en måte som regissøren selv kanskje ikke hadde kunnet tenke seg. ”What’s the problem, you’re all white!”, sa hun med en latter. Professor Knut Kjeldstadli, ekspert på norsk innvandringshistorie, var også til stede. Han fortalte at storsamfunnets ”fornorskningspolitikk” var på sitt ivrigste i perioden 1850-1950, altså omtrent fra Kautokeino-opprøret i 1852 og til godt etter krigen.
Kjeldstadli hevdet også at i 1939 var frykten for finnene, som etter sigende hadde hissig mongolsk blod i årene og drømte om Stor-Finland, større enn frykten for tyskerne. Han fortalte at årene 1940-1970 etnisk sett sannsynligvis er de mest homogene i vår historie, og trakk fram Einar Gerhardsen og Thorbjørn Egner som typiske representanter for denne svært norske perioden.
Mangfoldsåret 2008
Det er fint at både ”Kautokeino-opprøret” og ”Twin Trek” finner oss i det som Kultur- og kirkedepartementet har bestemt skal være det store Mangfoldsåret 2008. Det finnes 80-100 000 samer i Norge i dag, og 10-50 000 kvener. Men, som ”Twin Trek” antyder, kan etnisitet være en innfløkt ting. Det opplevde tvillingenes kritthvite mor hver gang hun i Canada ble oppringt av anonyme naboer som kalte henne ”Paki”, på grunn av sønnenes utseende. Fra salen etter visningen ble det hevdet at Aslak Hætta, han som ble henrettet for drap etter reisningen i Kautokeino, slett ikke var same, men kven.
Pyntelig og konsensuspreget
Det er uansett klart at en i dag – heldigvis – kan knytte en helt annen stolthet til sitt etniske opphav her i landet enn for bare noen tiår siden. Men ”Twin Trek” var nok litt for pyntelig og konsensuspreget til egentlig å ha noen stor relevans i forhold til de problemene Norge står overfor når det gjelder integrasjon i dag, og det kan også være slik at den kanadiske regissøren er noe fargeblind når hun er på slektstreff i nord. Etniske nordmenn fortjener å se en film som er litt mer ubehagelig, og Mangfoldsåret bør bestå av mer selvransakelse enn selvgratulasjon.
Neste film på Oslo Dokumentarkino heter ”All White in Barking” og vises tirsdag 12. februar. Den handler om dagsaktuell rasisme i Nord-London, og kanskje rammer den oss litt hardere i hverdagsholdningene?
