- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
“På den andre siden” er film nummer to i en annonsert trilogi som startet med gjennombruddet ”Mot veggen”. Akin presenterer igjen et sterkt handlingsmettet plot, men denne gang sjonglerer han med flere karakterer. Vi stifter bekjentskap med tre generasjonspar: først en tyrkisk far og sønn, deretter en tysk mor og datter. Disse er alle er involvert i interne løsrivningsprosesser, men utad berører de skjebnen til en tyrkisk mor og datter, som ufrivillig er avskåret fra hverandre.
Mange parallelle skjebner
Filmen starter i Bremen, der Ali kontakter den prostituerte Yeter med et tilbud om å bo hos ham og holde ham med selskap på hans eldre dager. Dette gjør han uten å spørre sin sønn, litteraturprofessoren Nejat. Yeter har en datter i Istanbul som tror moren jobber i skobutikk. Denne datteren, Ayten, er med i en revolusjonær gruppe, og må omsider flykte til Tyskland. Der leter hun forgjeves etter moren, men møter i stedet tyske Lotte, som tar henne med hjem og lar henne bo på jenterommet, mot sin egen mor Susanne sin vilje.
Filmen inneholder strengt tatt flere berøringspunkter enn en god historie kan tåle, men nysgjerrigheten stiger allikevel. De er som oftest paralleller av typen ”skip som passerer hverandre i natten”, og er derfor heldigvis heller poetiske enn direkte nødvendige for handlingen. Om Akin ennå ikke har lært seg å rasjonere, så er han blitt en mer troverdig forteller. Filmen er heller ikke helt kronologisk, så det er først i etterkant at inntrykkene lar seg beskjære til det sentrale.
Høykulturell lek?
Handlingen beveger seg etter hvert mot Tyrkia. Boknerden Nejat, som har forlatt sitt professorat og dratt til Istanbul, treffer etter mange viderverdigheter Susanne, som leter etter sin datter. Under deres møte blir en lignelse som mange nok ville kalle bibelsk lagt i munnen på Nejat. Han forteller om Ibrahim som skulle til å ofre sin sønn Ismail på fjellet fordi Allah hadde bedt ham om det, men altså bare for å teste ham. ”Å, den historien har vi også!”, utbryter Susanne. Denne lille historien peker fint både til kulturelle tangenter og forholdet far-sønn (og mor-datter).
Til tross for dette viser filmens tittel, ”På den andre siden”, neppe til noe så prosaisk som det delte Europa. Det er nok heller den andre siden av tilværelsen det er snakk om, noe det tydelig hintes til ved at filmens første to deler (av i alt tre) er kalt ”Yeters død” og ”Lottes død”. Men lekenheten i forhold til klassikere forstetter.
At Akin fikk tak i den gamle tyske stjernen Hanna Schygulla til å spille Susanne ga ham en sjanse til å inkludere en variant av den uforglemmelige slutten i Rainer Werner Fassbinders mest kjente film, ”Maria Brauns ekteskap” (1979). Der tente en ung Schygulla en røyk med gassen fra komfyren, hvorpå huset senere eksploderte. Den tilsvarende scenen i Akins film er slett ikke identisk, men tilfeldig er den ikke!
Fortsatt læregutt
En blir også fristet til å nevne en annen av Fassbinders filmer, ”Angsten eter sjelen” (1974), som er en sterk fortelling om forholdet mellom en ung marokkansk gjestearbeider og en eldre tysk kvinne. Kjærlighetens normer hindrer dem imidlertid i deres usikre flukt fra ensomheten. Også her ser vi paralleller til ”På den andre siden”, men at Fatih Akin fremdeles er som en læregutt å regne, blir avslørt av en detalj: han tør ikke vise virkelig kontroversiell kjærlighet, men lar seg forføre av sin egen voyeuristiske guttedrøm når han viser to kvinner som kliner på disko. (Av konvensjonelle filmer er det vel bare meksikanske ”Og mora di også” som har turt å vise to gutter som gjør det samme!)
Blandingen av lek og alvor fungerer fordi dødens tilstedeværelse aldri blir for trykkende, selv ikke når også to kister krysser hverandre i natten. Lekenheten er rett og slett et heldig biprodukt av Akins ungdommelige overskudd, og ”På den andre siden” viser et stort talent i utvikling. Vi venter i spenning på trilogiens siste del!
