- Flink til å bruke fastlegen - 09.02.2009
- Innvandrere oftere til legevakten - 27.01.2009
- Rørt over støtten - 10.12.2008
– Skal vi bare snakke om meg privat eller mer om jobben min? spør Ella litt engstelig.
– Nei, det blir sånn både òg, svarer Utrops utsendte.
Det er tydelig at Ella er en litt sjenert dame. Hun vil helst verne om sitt privatliv, men på samme tid klarer hun å røpe mye om sin person.
Hun snakker tydelig. Hvert ord er vel overveid, men på ingen måte øvd inn. Hun er naturlig og bruker hendene og beveger kroppen mye når hun snakker.
Fortell om din bakgrunn.
– Jeg er født i India hvor jeg og familien bodde til jeg var 13 år. Jeg er halvt norsk, halvt indisk. Jeg er nå bosatt på Holmlia i Oslo.
Imponerende karrière
CVen hennes er lang. Hun forteller om alle sine jobber og er like stolt av alle. Hun ramser opp erfaringer og prestasjoner den ene etter den andre, og man blir imponert av den sky jenta.
– Da vi kom til Norge ble jeg litt usikker på hvem jeg var og hvor jeg hørte hjemme, sier Ella mens hun ser ut som hun er tilbake i fortiden.
– I studietiden var jeg veldig opptatt av hvilken kultur jeg tilhørte og hvor jeg skulle bo, om det var i Norge eller i India, fortsetter hun.
Svaret kom ikke før etter hun hadde bodd i Nederland et halvår på slutten av studiene.
– Oppholdet i Nederland fikk meg til å innse at jeg i tillegg til å være indisk, også var europeer, meddeler Ella.
Hun forsetter med å fortelle om hvordan møtet med andre flerkulturelle mennesker åpnet døren til omverden.
– Jeg fikk et større nettverk, mimrer hun.
Arbeidserfaring.
– Min først jobb etter ferdig utdanning var som konsulent i Sosial- og helsedepartement. Den jobben var veldig interessant fordi jeg fikk møte mange forskjellige mennesker, sier Ella.
Hun sier hun tror ikke vi har tid nok til å gå gjennom alle sine arbeidsplasser, men snart vandrer vi sammen ned hukommelsens smale vei, hvor akkurat disse jobbene får en kort oppsummering.
Bedre og bredere perspektiv
Men uansett hva hun forteller om alle sine jobber, er det én som helt klart stikker ut. Jobben tilknyttet Funksjonshemmedes fellesorganisasjon viste henne at et menneske er mer enn det nakne øyet kan se.
– Denne erfaringen har blitt med meg hele veien til i dag. Den har gitt meg et bedre og bredere perspektiv på livet, sier Ella.
– En innvandrer trenger da ikke å jobbe med bare innvandrerspørsmål, mener hun.
– Du må ikke la deg definere av din hudfarge eller din funksjonshemming, utdyper hun.
I syv år var hun ansatt i Senter mot etnisk diskriminering. Dette lærte henne mye om at rasisme og diskriminering er reelle problemer.
Felles for alle jobbene hun har hatt er at hun hele tiden prøver å se en enkelt sak, en enkelt person versus en gruppe. Hun presiserer at i dagens samfunn er forskjellsbehandling av mennesker blitt hverdagskost.
– Mennesker skal behandles med likeverdighet og respekt, sier hun
– Ytringer som krenker kan ha alvorlige konsekvenser for den enkelte. Samfunnet må styrke den enkeltes mulighet til å utvikle seg selv og realisere sitt potensiale, fastslår Ella.
Og det er det hun jobber for å oppnå i sin nåværende jobb ved Primærmedisinsk verksted (PMV).
Et møteplass for kvinner
PMV er et senter i Gamle Oslo der det arrangeres og utvikles aktiviteter og metoder for helsefremmende arbeid i et flerkulturelt fellesskap. På senteret møtes forskjellige grupper av kvinner som søker sammen for å utveksle erfaringer og lære hverandre om nye ting. Det er et sted hvor det stadig jobbes med kvinners myndiggjøring.
– Alle som jobber hos PMV har den erfaringen som trenges for å forstå hva noen av kvinner som er med i grupper har opplevd. For eksempel våre somaliske medarbeidere jobber med den erfaringen de har for å få slutt på omskjæring, sier Ella.
– De vet hva denne formen for lemlestelse kan gjøre mot et menneskes kropp og sinn, tilføyer hun.
På PMV møter folk til faste aktiviteter og selvhjelpsgrupper. Enkelte grupper består også av menn, og noen tema diskuteres i blandede grupper. Men de fleste som deltar er kvinner. Det er mange måter å komme i kontakt med disse kvinnene. Ella nevner at ansatte hos PMV kjenner til noen som igjen kjenner noen, eller at enkelte av disse kvinnene rett og slett rekruttere hverandre.
– Andre ganger får vi henvendelser fra forskjellige etater som synes vi kan yte den hjelpen kvinnene kunne trengt, forteller Ella.
Ubrukte ressurspersoner
Hun har lagt merke til mangelen på mennesker med innvandrerbakgrunn i humanitære organisasjoner og synes det er bekymringsfullt at ingen innser at disse menneskene finnes, og at det kastes bort verdifull arbeidskraft.
– Det finnes så mange ressurssterke mennesker med en annen bakgrunn i det norske samfunnet. Hvorfor er de ikke brukt ut på felt hvor deres kunnskap og kjennskap til lokale og nasjonale forhold er gull verdt?, spør hun.
Hun sier at uansett hvor lang tid man bruker og hvor langt på vei Norge har kommet med å ansette folk med minoritetsbakgrunn, så kommer vi stadig til kort.
Mer norsk
Ella forteller at hun i dag mer eller mindre havner på den norske siden fordi hun har bodd her lengst og er mer tilpasset det norske systemet, men samtidig forteller hun at hun opprettholder kontakt med sine indiske røtter ved å reise dit ofte. – Jeg føler at språket har forfalt noe, men jeg prøver å snakke hindi med folk både gjennom jobben eller i vennekretsen, sier hun.
Om fem-ti år håper hun ressursene til kvinner og menn med innvandrerbakgrunn har blitt mer synlig, og at resten av landet henger med slik at de følger Oslos eksempel ved å bruke innvandrerbefolkning i sentrale roller i samfunnet.
– Norge er mer enn Oslo og store byer. Det finnes også mange flyktninger og innvandrere bosatt på småsteder og i bygder, sier hun avslutningsvis.
Og med den uttalelsen skilles våre veier.
