- Flink til å bruke fastlegen - 09.02.2009
- Innvandrere oftere til legevakten - 27.01.2009
- Rørt over støtten - 10.12.2008
La meg kaste den første sten: Her om dagen stod jeg utenfor Scandic Hotel ved Oslo S og ventet på buss nr 37, som jeg tar i ny og ne. Av og til er deilig å slippe å gå. Plutselig føler jeg noen som prikker meg på skulderen, og jeg snur meg og ser spørrende på vedkommende.
Jeg: Hei, kan jeg hjelpe deg med noe?
Afrikansk mann: Hei, hva heter du?
Sånn uten videre forventer han at jeg skal oppgi navnet mitt. Jeg ser meg litt rundt og tenker at kanskje han går bort til alle og spør hva de heter.
Jeg: Unnskyld?
Afrikansk mann: Jeg spurte hva du het. Jeg: Jeg hørte deg, bare lurer på om du går rundt og spør alle hva deres navn er?
Afrikansk mann: Nei, jeg spør ikke alle. Bare deg. Jeg fikk lyst til å prate med deg.
Nå begynner jeg å lure. Er det noe spesielt med meg?
Bussen kommer, og inn går jeg. Hvem tror du slår følge med meg? Min «nye venn» som på liv og død skal vite mer om meg. Burde jeg føle meg spesiell siden han har plukket meg ut i stor forsamling mennesker? Det jeg føler, uavhengig av hva som er ”riktig”, er irritasjon mot denne mannen som nå har satt seg ved siden av meg, og er en ustoppelig, uønsket samtalepartner! Han foreslår at vi kan henge sammen på cafeer, ta en tur på kino. Slike ting som ordentlige venner gjør sammen, vett’u.
Jeg: Går du rundt hele byen, og spør alle om de vil være dine venner?
Afrikansk mann: Nei, kun deg. Jeg føler meg alene i Norge, og savner folk å snakke med.
Nå tenker jeg at denne fyren ikke kan bo i samme by som meg, Oslo er jo full av mennesker. Jeg er sikker på at det er mange som er ensomme, men de fleste lar deg i det minste være i fred. Jeg synes ikke det er for mye å be om.
Hvordan kan ha seg at han har ikke funnet mennesker å snakke med, når byen kryr av folk?, spør jeg. Da kommer svaret jeg ventet på – og fryktet: ”FORDI JEG FORETREKKER Å SNAKKE MED MINE FOLK!”
Alarmbjeller ringer høyt i hodet mitt. Nok en gang har jeg kommet over den aldri omtalte omvendte rasist! Det er han som nekter å snakke med andre, bare fordi de ikke er svarte. Og nok en gang er jeg satt i bås! Når skal dette ta slutt? Hvorfor må jeg være det ene eller det andre? Hva skal til for å slippe denne merkingen av mennesker?
Hvorfor er det ingen som står fram i Tabloid eller i Redaksjon En og snakker om dette? Bare fordi det ikke skjer mot en innvandrer fra en nordmann, betyr ikke at ikke det skjer. Jeg vet at mange kvinner med utenlandsk bakgrunn har hatt lignende opplevelser.
Som afrikansk kvinne etterlyser derfor jeg en debatt om stereotype forestillinger innvandrere har om hverandre – og om nordmenn. Dette er en debatt som fram til nå har vært lite framme i den norske offentligheten.
