For når festen er over, den enorme uavhengighetskaken spist opp og bakrusen setter inn, så vil de to millionene i verdens yngste og nyfødte stat innse at hverdagens problemfylte tilværelse ikke går av seg selv.
Kosovo, i romertiden kalt Dardania, bokstavelig talt ”pærelandet”, har vært mer kjent for sine innbyrdes konflikter enn for sin fruktproduksjon.
Området har vært alt fra det gamle serbiske kongerikets selverklærte ”kulturelle hjem” til tyrkisk-ottomansk vilayet (navnet på de underlagte territoriene, journ. anm.) til en titoistisk konstruksjon i det sosialistiske Jugoslavias strategi for å svekke enkeltrepublikkenes nasjonalistiske følelser og fremme ”broderskap og jugoslavisme”. I stedet førte undertrykkingen av sunn nasjonal arv og viktige mangfoldige kulturelle forskjeller til trykkokeren som eksploderte i 1991.
Parallellene til 1914 er nå foruroligende. Skuddene i Sarajevo ga en dominoeffekt som fikk hele Europa, og til slutt nesten hele verden, ut i væpnet konflikt. I 2008 ser jeg flere av de samme konturene. Diverse stater i Vest-Europa og USA har anerkjent babystaten, mens Russland og andre ortodokse land står på serbernes side. I skrivende stund er sju land allerede i gang med å opprette diplomatiske forbindelser i verdens nyeste hovedstad Pristina og ti til vil snart legge sitt visittkort igjen.
Krybben hvor Kosovo-babyen er født er en stusslig en. Landet har i følge uoffisielle tall en arbeidsledighet på opptil 50%, korrupsjon og kriminalitet florerer og den svarte økonomien har bedre kår enn noe annet sted i Europa. 13 % av landets sammenlagte BNP utgjøres av hva utvandrede sender til slekt og venner, og privat sektor finnes nesten ikke etter flere tiår med konflikt og usikkerhet.
Staten som nå hevder seg ”fri og med sin fremtidige plass i den europeiske familien”, og som av serbiske tunger blir kalt for en ”falsk konstruksjon”, får en tøff barndom. Selvstendighetserklæringen inneholder paragrafer som inviterer til enighet, etnisk mangfold og forsoning blant den overveldende albanske majoriteten og den serbiske minoriteten, som jo alltid har sett territoriet som en del av sitt kulturelle historiske hjerteland.
Investeringer, jobber og politisk stabilitet er i teorien veien å gå. Sannheten viser seg ofte dessverre å bli en annen, men vi holder håpet oppe om at intensjonene t i uavhengighetserklæringen blir en realitet.
