- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Det mediarabalder som skapes av ulike aktører med innvandrerbakgrunn er nå dessuten i større grad er vårt eget rabalder. Dersom denne trenden holder stand, er det en utvikling vi hilser velkommen. Trenden er dessverre ikke entydig. Personer med innvandrerbakgrunn har den siste tiden vært utsatt for knallhardt press fra en stadig mer egenrådig presse.
For å begynne med det positive: Tidligere leder av muslimsk studentersamfunn Mohammad Usman Rana og Mazyar Keshvari fra Frp fikk nylig henholdsvis første- og tredjeplass i Aftenpostens kronikkonkurranse for unge skribenter. Det skjedde med kronikker som målbar ideologiske standpunkter som ligger langt fra Utrops pluralistiske, liberale grunnsyn. Likefullt har de unge debattantene vist evne til å hevde seg og skape debatter som bringer norsk offentlighet et skritt videre når det gjelder å behandle ømfintlige temaer på en saklig måte.
Mediaoppmerksomhetens skinnende medalje har imidlertid også en bakside. Muslimen Rana ble ikke bare møtt med konstruktiv meningsutveksling, men også med usaklige og til dels hatefulle angrep. Andre eksempler på at måten norske media fungerer på kan få det til å gå galt har vi sett i politikken. Fremstående samfunnsborgere med innvandrerbakgrunn har den siste tiden følt seg tvunget til å trekke seg fra sine prominente stillinger etter negative oppslag, særlig i dagspressen. Lokalpolitikeren fra Drammen Yousuf Gilani trakk seg fra sin stilling i Arbeiderpartiet midt i februar. Den første forklaringen som verserte i pressen, i form av en pressemelding fra NTB, var at Gilanis utmelding hadde sammenheng med uregelmessigheter i forbindelse med kommunevalget sist høst.
Gilani slo imidlertid tilbake, først på Utrops nettsider, og siden gjennom et forsideoppslag i Klassekampen. Vi i Utrop er selvsagt tilhengere av mest mulig åpne og rettferdige valg, frie for enhver form for utilbørlig påvirkning eller manipulering, slik Gilani tidligere har blitt beskyldt for. Gilanisaken dreier seg imidlertid om noe annet. Den dreier seg om en politiker som delvis ble oversett, delvis mistenkeliggjort i det han trakk seg fra et viktig verv i drammenspolitikken. Hans personlige integritet og motiver ble trukket i tvil i stedet for at de politiske forslagene han satte fram ble diskutert på en skikkelig måte. Han evnet likevel å nå fram i media med sin egen versjon, en versjon som riktignok ble tilbakevist av Ap i Drammen.
Den avgåtte statsråden Manuela Ramin Osmundsen falt, muligens i likhet med Gilani, først og fremst for eget grep. Det er likevel grunn til å repetere det som kom opp av maktkritiske kommentarer og analyser i pressen etter ministerens avgang. Tidligere statsråd Gudmund Hernes utpekte Anne Lise Ryel i Oslo Arbeiderparti som en sentral maktspiller i Osmundsensaken. En maktspiller som var blitt oversett i kildekritikken til sensasjonshungrige medier, ikke minst de største dagsavisene, men som senere måtte trekke seg.
To observasjoner peker seg ut som særlig viktige i disse sakene: For det første kan det virke som medias evne og vilje til å forfølge og i ytterste konsekvens på eget initiativ felle politikere har styrket seg de siste årene. Dette vil i framtiden ramme både etnisk norske og de med annen bakgrunn. For det andre kan Gilanis og Osmundens sortier fra politikken ses som et tegn på at det er vanskelig, selv for oppegående og ambisiøse personer med minoritetsbakgrunn, virkelig å få en fot innenfor i de innerste maktsirkler i vårt land. Blir man i utgangspunktet oppfattet å være på utsiden, er det vanskelig å manøvrere i maktens sentrum.
