- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
I mars 2003 ble den amerikanske jenta Rachel Corrie drept i et møte med en israelsk bulldoser i den palestinske byen Rafah, som ligger helt sør i Gazastripen på grensen mot Egypt. Hun ble 23 år gammel. Etter dette ble utdrag av hennes eposter trykket i den engelske avisa The Guardian, hvorpå de to dramatikerne Alan Rickman og Katharine Viner kontaktet hennes foreldre for å få tilgang til personlige brev, dagbøker og flere eposter. Dette arbeidet resulterte i stykket ”Mitt namn er Rachel Corrie”, som denne våren er satt opp på Det Norske Teatret. Og til høsten skal det på turné med Riksteatret.
Støttegrupper på Facebook
Det er to ting som gjør denne historien spesiell. For det første ble dette naturligvis en svært pikant politisk sak som en følge av de tette båndene mellom USA og Israel, og stykket ble omstridt og utsatt i New York. For det andre er Rachel blitt en internett-personlighet: det finnes intervjuer med henne på YouTube og støttegrupper for henne på Facebook.
Med andre ord: mens de ytre omstendighetene omkring hennes død nærmest er eksplosive, så er kildene ekstremt personlige og tilgjengelige på samme tid. Det at saken fremdeles lever på internett setter spesielle krav om aktualitet til teaterstykket, samtidig som det tilbyr nye muligheter. Det har dessverre ikke Det Norske Teatret tatt hensyn til.
Naiv ungdom
Skjønt sjansene forspilles ikke med det samme. ”Mitt namn er Rachel Corrie” er lagt opp som ren monolog, basert på en reflektert, men tross alt ganske umoden jentes erfaringer. Først får publikum se avspillingen av et intervju med skuespilleren Kaia Varjord, der hun forteller om sine ungdommelige og smått naive forventninger til rollen.
Her dannes en fin parallell til Rachel selv, slik hun kanskje var før sin egen skjebnesvangre reise, samtidig som man blir minnet om filmsnutten på YouTube. Så overtar Kaia selv, på det lille, opphøyde kvadratet som er scenen, hvorfra hun gjengir Rachels streving med ordene fra da hun startet å skrive dagbok hjemme i Olympia, Washington.
Ingen oppvåkning
På dette tidspunkt forventer man en geografisk og åndelig reise, der den geografiske skal ende opp i støv og blod på Gaza, og den åndelige antakeligvis i sjokk og modning for Rachel selv. Men dette skjer ikke. Manusforfatterne har nok overvurdert stoffet, men det ligger allikevel såpass mye rundt historiens kjerne at en kunne håpe at teatret som medium – med alt sitt potensiale for intensitet – kunne få denne historien til å slå en gnist eller to. Men instruktøren har forspilt muligheten ved å la lukten av jordbærviskelær følge ungjentas dagbøker gjennom hele stykket. Hvordan kan en så skitten krig bli gjengitt så rent og pent?
Innlevelse
Den gamle hedersmannen Billy Bragg har laget en Dylan-inspirert sang kalt ”The Lonesome Death of Rachel Corrie”, som også er å se på YouTube. Denne lille lavbudsjett-videoen formidler omtrent like mye på fem minutter som teaterstykket gjør på en drøy time, og den engelske trubaduren kommenterer også en viktig kjensgjerning som forsvinner i sceneversjonen: den samme dagen som Rachel mistet livet, ble ni palestinere i alderen fire til 90 år drept på Gazastripen.
Men når det nå engang dessverre er slik at vestlige massemedier (og teatre) lettere lever seg inn i en vestlig aktivists skjebne, så er det allikevel passende å bevare både proporsjonene og bakteppet noenlunde intakt. Dette ville nok også hovedpersonens minne være tjent med i det lange løp, og selv ville hun sikkert likt at vi ikke glemte hvem det var hun reiste ut for å hjelpe.
Hederlig innsats
”Mitt namn er Rachel Corrie” har en visning for skoleungdom kl. 12.00, der publikum får møte instruktør Kjersti Horn og hovedrolleinnehaver Kaia Varjord, og så er det en ordinær visning på kvelden. Den unge Varjord gjør en hederlig innsats i rollen som Rachel, men har ennå ikke utviklet en sterk nok scenepersonlighet til å bære en slik forestilling alene.
Fakta
Rachel Corries liv
-10. april 1979.
-Født i staten Washington.
2001. Hun tar timer i lokalkunnskap ved Evergreen University, og blir stadig mer engasjert i aktivisme i lokalsamfunnet. Blant annet demonstrerer hun mot regjeringens respons på angrepene den 11. september, mot krig, og for å fremme global rettferdighet.
-2002. Leder innsatsen for å opprette en dueflokk for Olympias bidrag til verdensdagen, «Artenes prosesjon.»
-November 2002. Hun blir invitert til Gaza av International Solidarity Movement (ISM), en aktivitistgruppe som har som mål å bekjempe israelsk bosetting i palestinske områder.
-25. januar 2003. Kommer til Jerusalem.
-27. januar . Reiser til Rafah på Gazastripa, der hun arbeider som medlem av ISM for å verne palestinske hus og levebrød fra riving gjennom ikkevoldelige direkte aksjoner.
-16. mars. Rachel Corrie blir drept av en israelsk bulldoser.
Kilder:
Det norske teatret, wikipedia.
