I dagens Norge står vi overfor ulike sosiale situasjoner. Etnisk norske kvinner har, i likhet med kvinner i mange europeiske land, kommet langt på veien mot likhet. De tas nå på alvor i alle livets sider. Likestilling er nøkkelordet for å forstå dette fenomenet i norsk samfunnsutvikling. Forandringene som har skjedd er meget synlige, og kan ikke fornektes, selv om det fremdeles er mye å ta fatt i også for etnisk norske kvinner når det gjelder lik representasjon og innflytelse i samfunnet.
Et viktig aspekt ved likestillingen i Norge som i stor grad har vært neglisjert, og som dessverre mangler mye av det momentet og den kraften som har karakterisert norsk kvinnekamp, er kampen for solidaritet med og likestilling for innvandrerkvinner. Den første sosiale situasjonen som påvirker minoritetskvinner i Norge, og som vi vil ta opp til debatt, er altså forholdet mellom norske feminister og minoritetskvinner.
Min erfaring er at en stor del etnisk norske kvinnerettsforkjempere blir passive i møtet med overgrep, vold og mangel på likestilling som rammer store grupper av minoritetskvinner. Det er nesten så man skulle tro at likestilling mellom kjønnene er noe som først og fremst ses som viktig for den etnisk norske delen av befolkningen. Én mulig forklaring er at det settes for mye lit til at staten skal løse minoritetskvinners problemer. Resultatet av dette er passivisering av den kvinnekampen som burde fortsette med uforminsket styrke i de sektorer av samfunnet der innsikter og praksis fra norsk kvinnekamp ennå ikke har vunnet innpass.
Den andre siden ved den sosiale virkeligheten i Norge som vi ønsker å beskrive er situasjonen for kvinner i blandingsekteskap. Her finner vi en potensielt farlig ubalanse. Farlig fordi den er lite kjent og lite synlig. En nokså stor del av kvinnene som kommer til Norge i voksen alder, og bosetter seg her, har giftet seg med norske menn. De kommer gjerne fra patriarkalske samfunn, der mannsjåvinismen lever i beste velgående både på landsbygda og i byene. I vårt prosjekt i Norsk Folkehjelp Oslo får vi gjennom konkrete integreringstiltak i nærmiljøene førstehånds kunnskap om situasjonen til disse kvinnene. Det vi har observert er at mange i denne gruppen har liten kunnskap om sine rettigheter. De er ofte utsatt for rasisme og diskriminering fra familiene de har blitt en del av.
Det er min klare oppfatning at disse kvinnene har et stort behov for støtte fra kvinnebevegelsen. De trenger å vite hva de kan gjøre i tilfeller med vold i familien, og i tilfeller der de utsettes for former for slaveri eller tvangsarbeid i hjemmet. Det er vårt inntrykk at det finnes enkelte nasjonale grupper som er særlig utsatt for denne typen urett, men her er det behov for mer kunnskap og analyse.
En tredje viktig sosial situasjon oppstår ved såkalte henteekteskap, der en mann med minoritetsbakgrunn, som har levd store deler av livet i Norge, gifter seg med en kvinne oppvokst i hans foreldres hjemland. Mannen har i de fleste tilfeller jobb og er familiens bindeledd til det norske samfunnet. Kvinnene snakker lite norsk og en del er funksjonelle analfabeter. Også denne gruppen kvinner lider under å være oversett, både av den norske stat og av kvinnebevegelsen. Dette gjelder selvsagt ikke alle familier der henteekteskap er utgangspunktet, men erfaringer fra Norsk Folkehjelp Oslos arbeid med innvandrerkvinner har lært oss at denne gruppen med en tradisjonell og til dels sterkt undertrykkende familiestruktur er stor.
Det er her snakk om noen tusen familier der kvinnene lever nesten totalt isolert fra resten av samfunnet, uten å snakke norsk, jobbe eller studere. De opptrer kun i rollen som tradisjonell ektefelle, ut fra idealene i en patriarkalsk kultur. Deres oppgaver er på kjøkkenet og sammen barna, samtidig som de oppfordres til å unngå enhver kontakt med mennesker utenfor egen gruppe. Disse kvinnene kommer heller ikke i kontakt med det offentlige gjennom sosialkontor eller arbeidskontor nettopp fordi mennene arbeider. Her ligger en stor uløst oppgave for feminister i Norge.
Spørsmålet er med andre ord: Hvordan kan disse kvinnene hentes ut fra hjemmene og en familiesituasjon som mangler de mest grunnleggende former for frihet? Et første steg må være å erkjenne at denne typen problemer faktisk finnes i Norge anno 2008.
Ved å peke på disse tre sosiale situasjonene som kvinner i Norge befinner seg i, ønsker vi å gjøre det klart at kvinnebevegelsen i Norge har store utfordringer i tiden framover. Problemene, som vi har beskrevet ut fra egne erfaringer samlet gjennom 10 års arbeid med innvandrerkvinner, kan ikke og bør ikke løses av staten alene. Det bør heve seg en stemme fra hver og en av oss for å vekke samfunnet – inkludert staten – fra sin passivitet når det gjelder disse spørsmålene. Det er et paradoks i den norske debatten at man snakker vakkert om toleranse, inkludering og gjensidig forståelse mellom kulturer og mellom kjønn, samtidig som vi vet at det finnes enklaver i samfunnet der disse verdiene overses, ja til og med motarbeides.
Vi ønsker å gjøre det klart at i arbeidet med å skape et multikulturelt samfunn der deltakelse fra alle samfunnsgrupper ses på som naturlig og ønskelig, er kvinnens frigjøring og myndiggjøring av sentral betydning. Kvinnens nøkkelposisjon i mange innvandrerfamilier bør i framtiden finne sitt motsvar i en nøkkelposisjon i utformingen av samfunnsutviklingen. Dersom dette ikke skjer, vil vi ikke nå målet om et multikulturelt samfunn som gjør noe mer enn å feire forskjellighet. Norsk Folkehjelp Oslo gjør sin del på grasrotnivå i flere bydeler i Oslo med informasjonsarbeid og aktivisering av kvinner som aldri tidligere har deltatt utenfor hjemmet eller den nasjonale gruppen de tilhører. Vi oppfordrer den norske kvinnebevegelsen og den norske staten til å følge opp på nasjonalt plan.
