- Hvem er framtidens arbeidere? - 06.03.2008
Først kan det være verdt å nevne at dette premisset kan utfordres. Riktignok står Europa overfor en eldrebølge. Men samtidig har massearbeidsløsheten bitt seg fast på kontinentet vårt de siste tiårene, blant annet som resultat av storstilt nedlegging og omlegging av gammel industri.
Også i framtiden vil vi ha teknologisk effektivisering som gjør at vi kan løse en mengde oppgaver med mindre arbeidskraft. Jeg vil derfor ikke uten videre slutte meg til at framtidens hovedproblem blir mangel på arbeidstakere. Vi skal huske at dette også er et viktig argument for høyresidens ideologisk funderte angrep på pensjonsordninger og reguleringer av arbeidslivet. På kortere sikt er det ihvertfall ingen tvil om at en lavkonjunktur vil kunne utløse betydelig ny arbeidsløshet.
Men uansett er det jo både et mål for venstresiden og en berikelse for samfunnet at flere mennesker får bidra til å skape verdier. Her er noen måter vi kan gjøre det på:
Mer likestilling: Kvinner jobber fortsatt langt mindre enn menn, i snitt cirka 8 timer mindre i uken. Dette er uløselig knyttet til fordelingen av ansvar i hjemmet, særlig omsorg for barn. Barnehagereformen og en likere fordeling av foreldrepermisjonen er derfor avgjørende bidrag til at flere kan delta i yrkeslivet. Barnehager er et godt eksempel på hvor viktig gode velferdsordninger er for å utvikle en produktiv økonomi, de er en investering i at flere kan jobbe.
Flere eldre arbeidstakere i jobb: Altfor mange blir skjøvet ut av arbeidslivet før de når pensjonsalder. Det er derfor et godt mål å legge til rette for at flere kan stå lengre i jobb. Pensjonsreformen gjør imidlertid dette på feil måte, ved å redusere verdien av pensjonene.
Bekjempe brutaliseringen av arbeidslivet: I stedet for kutt i pensjoner må vi se på hvordan vi kan endre arbeidslivet. Norsk arbeidsliv er preget av en økning i stress og utbrenthet, og av fysisk nedbrytende arbeidsmønstre. I mange yrkesgrupper er det nesten ingen som er i stand til å jobbe til pensjonsalder. Å skape en arbeidsdag å leve med er derfor avgjørende.
Inkludere flere: Mange mennesker med arbeidsevne står utenfor arbeidslivet i dag. Det gjelder for eksempel svært mange funksjonshemmede og folk med minoritetsbakgrunn. For å inkludere dem trengs en bevisst rekrutteringspolitikk, med tilrettelegging og opplæring. Både kvotering og bedre vern mot diskriminering må til for å endre holdninger blant arbeidsgivere.
Skattelette for lavtlønte: Økonomiske incentiver kan fungere godt. Høyresiden lanserte sine skatteletter i forrige periode som tiltak for å få folk i jobb. Det var verdiløst. Deres skatteletter var jo innrettet mot folk med høye inntekter. Dette er mennesker som i stor grad allerede jobber mye, og som tjener så godt at arbeidsinnsatsen ikke påvirkes av endringer i skattlegging. Hvis lettelser i stedet blir gitt til lavtlønte ville vi kunne sett en viss positiv påvirkning på arbeidstilbudet. For disse gruppene vil flere kroner pr time kunne stimulere til ekstra innsats.
Innvandring: Vi kommer til å få mer innvandring til Norge.
Det er jeg for. Men vi må stille strenge krav til at innvandrere ikke utnyttes, gjennom sosial dumping. De som kommer må få norsk lønn og norske arbeidsvilkår. Ellers risikerer vi utviklingen av en ny etnisk underklasse, som vi allerede ser tendenser til. Vi kan heller ikke gjøre oss avhengig av å rekruttere spesialkompetanse fra fattige land, siden det tapper mange u-land for avgjørende ressurser i utviklingen av egne samfunn.
Tidligere publisert på Lysbakkens blogg www.rettvenstre.no
