- Hva med samene? - 06.03.2008
Det virker for meg som at de oppfyller alle kriteriene i nasjonalstatstanken – tanken om at folkeslag har rett på sin egen nasjonalstat — de har (1) eget språk, (2) egen kultur, (3) egen historie og (4) landområder de har vært bosatt på i lang tid (selv om det at de historisk sett er et nomadefolk gjør stadfestingen av dette mer komplisert da de ikke har bodd på faste steder over tid).
Samene har, i større eller mindre grad, vært undertrykt over lang tid. Historiene om samiske barn som nektes å snakke sitt eget språk på skolen og lære om sin egen historie og kultur er mange og grove.
Etter det jeg hører folk fortelle fra filmen Kautokeino-opprøret har vi ikke en lysende historie bak oss med tanke på hvordan vi har behandlet samene. Det er mer en nasjonal skamplett.
Nå vet jeg ikke om samene i det hele tatt ønsker en egen stat. For alt jeg vet kan det tenkes at de er fornøyde med ordningene slik de er nå – det finnes jo et eget Sameting, uten at jeg vet helt hvor stor reell og utøvende makt dette har. Og det er jo også slik at samer flest bor i Oslo – Oslo kommune har den høyste antallet samer av kommuner i Norge.
Men det er en stemme i bakhodet mitt som sier: Hadde vi vært fra et annet land og sett på Norge fra utsiden, kan det tenkes at vi da ville sett på samene som er undertrykt minoritet med rett på sin egen selvstendige nasjonalstat med definerte grenser og egne lovgivende-, utøvende- og dømmende makter? Har vi gjort samene en grov urett og ikke behandlet de slik vi ønsker at andre skal behandle oss?
Dette plager meg.
