- Vårt internasjonale helsevesen - 18.03.2008
Den ene, på ytterste venstre side, har riktignok vært et uromoment med hyppige protestaksjoner, men ved hjelp av små bestikkelser i form av akupunktur har samarbeidet gått så noenlunde bra.
Sist høst fikk urokråka også med seg høyresiden i en storaksjon, og situasjonen ble prekær. Alle forsøk på å gjenopprette normal aktivitet strandet totalt. Akupunktur ble blankt avvist, og de innkjøpte streikebryterne i form av gåstaver egnet seg best til underholdning for innbyggerne i himmelstrøk hvor det ikke er naturlig å bli født med ski på beina eller staver i hendene. Da gjenstod bare ett. Å bytte ut slitte knokler med rustfritt stål. I min alder er tid en så dyrebar ressurs at man sløser ikke med den i utrengsmål. Via internett fant jeg det sykehus med kortest ventetid.
Kirurgen ble kontaktet og han leste pliktskyldig opp en lang liste over alt som kunne gå galt. Det var ikke lite, men siden jeg var villig til å ta risken, ble tid for operasjon avtalt. Jeg sov blidelig mens operasjonen foregikk, og da jeg våknet virket det som om alt var vel. Det var det også et par dager. Men så en natt ble det hektisk aktivitet ved sengen min. Jeg oppfattet bare ordene: massiv infeksjon og medisinsk overvåkning, før sengen med meg oppi ble kjørt av sted gjennom lange korridorer og i flere heiser.
Nå var det vårt internasjonale helsevesen trådte til. En blid liten kinesisk lege tok kommandoen, og jeg ble koblet til all verdens apparater som plinget og blinket i ett sett. Røntgen av lungene ble beordret, og en radiolog fra Malaysia kom trillende med et digert apparat. Neste problem, som var å få plassert den fotografiske platen under meg ble løst av en muskelbunt fra Filippinene. Han løftet meg varlig på strake armer som var jeg et spedbarn. Dobbeltsidig lungebetennelse ble konstatert. Så ble det rekvirert antibiotika intravenøst og dermed trengtes det enda flere kanyler. Nå dukket kanskje det mest eksotiske innslaget på avdelingen opp. Den som var flinkest med kanyler var en ung mann fra Bjerkreim.
Mens alt dette pågikk satt det en liten trofast tamilsk tiger ved min side. Hun svalet min feberhete panne med en kjølig klut og fortalte straks om det var positive signaler fra ett eller annet panel. Jeg skjønte at situasjonen var dramatisk, men jeg følte meg så forunderlig trygg. Når så mange mennesker av så ulik etnisk opprinnelse og med så ulike religiøse og kulturelle bakgrunner kunne samarbeide så tett og fint med kun ett mål for øyet, å få meg på beina igjen, kunne det ikke gå galt. Jeg syntes jeg så Kofi Annan smile sitt milde smil og nikke anerkjennende over hva som her foregikk.
Jeg tenkte, at jammen er det håp for menneskeheten her på kloden også, om bare ekstremistene kan holde fingrene av fatet. Da natten falt på ble jeg overlatt til en traust tysk nattsøster. Neste dag sa den vesle kinesiske legen: ”I morgen jeg tror det snur”, og det gjorde det. Når jeg så legger til at kirurgen var dansk og operasjonssøster var svensk, så blir det en imponerende internasjonal bredde. Det var vel stort sett bare amerikanerne som glimret med sitt fravær, og jeg tror nesten at jeg er takknemlig for det.
Nå ble jeg kjørt tilbake til kirurgisk avdeling igjen og der får man ikke ligge lenge i fred i sin seng. Der er det opp å stå på beina så fort som mulig. Verken bønner eller tårer hjelper opp må man. Mens jeg denne gangen lå og ventet på oppjagelsen, kom det en nydelig somalisk skjønnhet bort til meg, smilte et blendende hvitt smil og spurte om jeg kunne ha lyst til å spasere en tur med henne. Om jeg hadde. Hun måtte bare ordne noe med en annen pasient først.
Jeg syntes ventetiden ble lang, men endelig var alt ordnet. Jeg var jo full av slanger, dren og kateter omtrent som en romfarer, så det var mye som skulle festes til den høye rullatoren, kalt prekestolen før jeg kunne stable meg på beina. Da jeg endelig stod der ved hennes side, spurte hun meg om jeg var svimmel.
Selvfølgelig var jeg svimmel. Enhver mann ville føle seg svimmel i hennes nærvær, men jeg ristet energisk på hodet, for jeg fryktet at jeg ellers ville havne på ryggen i sengen igjen. Så gikk vi da en liten runde og det nye kneet oppførte seg bra. Vel tilbake i sengen igjen, gjorde jeg opp status. Jeg hadde blitt kvitt et smertefullt kne, blitt befridd fra en alvorlig lungebetennelse, og i tillegg var jeg blitt kurert for noen inngrodde fordommer.
