- Flink til å bruke fastlegen - 09.02.2009
- Innvandrere oftere til legevakten - 27.01.2009
- Rørt over støtten - 10.12.2008
Nylig tilbragte jeg en helg med min familie. Alle er utdannete og siviliserte mennesker, og for dem spiller ikke kultur og tradisjoner så stor rolle, ikke minst når det gjelder giftermål og familiestiftelser. Men det spøkes oss imellom om dette. For øvrig er jeg den neste jenta i søskenrekken som ikke er gift og har egen familie, og dette har fått noen i familien til å rette blikket og pekefingeren mot meg.
Spørsmål som «hvilken kjole skal du ha på deg?», eller «blir det fest snart eller?» virker nok uskyldig på mange, men ikke på meg. Jeg vet nemlig hvor de skal med disse ikke så lite utspekulerte spørsmålene sine. DE PRØVER Å ANTYDE AT DET ER PÅ TIDE Å GIFTE SEG!
Det er ikke nok at jeg er lykkelig samboer med verdens snilleste gutt og at jeg først og fremst prøver å ha karrièren i orden før jeg begynner å reprodusere. De skal ha festen sin nå! Jeg ser ingen som retter en finger til broren min. Han er foran meg i søskenrekken, og så vidt jeg kan huske er han ugift!
Under helgebesøket til søsteren min i Bodø ble det antydet og påpekt at jeg er kjempeflink til å ta meg av mine nevøer og niese. Det kan godt hende at jeg er det, men det betyr ikke jeg er klar til noen små troll i nærmeste fremtid, folkens. Alt til sin tid.
Først blir man presset til å finne seg en kjæreste. Det er vel ikke et mål i livet å finne seg en mann eller kvinne? Jeg kjenner mennesker som trives alene.
Dette betyr for så vidt ikke at de ikke kunne tenke seg en kjæreste, bare at de har det helt utmerket som single og har ikke noen hast med å finne seg en partner/makker. Det skal alltid være et eller annet som ikke stemmer med måten samfunnet skal oppfatte deg. Alle har sine meninger om det ene og det andre, og de fleste er ikke tilfredsstilt av den livsstilen andre har.
Samfunnet i dag skal ha alle og enhver mann/kvinne til å skynde seg å reprodusere. Det synes jeg er helt feil. Hva med å la hver enkelt bestemme selv om de vil eller ikke? Det er sant at det trengs å fødes flere barn i Norge, men samtidig er presset på folk snart ikke til å tåle lenger. Jeg føler det som jeg har hele verdenssamfunnet på ryggen min, og det er snart ikke noe tilfluktssted å finne.
Skal jeg da begynne å peke på alt som jeg synes er ikke riktig med det idylliske familiebildet samfunnet vil presse på meg? Da har jeg nesten ikke plass nok i den spalten til å ramse opp alt jeg kan finne på.
Det skal være sagt at det er mye glede å hente og å få fra barn, men samtidig føler jeg at de av oss som velger å vente, eller velger bort familieliv, ikke skal bli utstøtt av et hel samfunn. Det skal kunne vel være mulig å leve og bo sammen uten å måtte forklare seg hele tiden. Ikke frata meg mine rettigheter om å ha eget valg. Dessuten synes jeg samfunnet trenger flere i jobb hvis alle skal begynne å ta mamma- og pappapermisjoner i hytt og vær.
Og kom ikke her og kall meg en feminist. Jeg har lite til overs for det ordet. Men den debatten tar vi en annen gang…
