Den lille øya St. Croix – 212 kvm og ca. 50.000 innbyggere – ligger i det Karibiske hav og er den største øya i øygruppen Jomfruøyene som også består av St. Thomas og St. John. Jomfruøyene er en del av det amerikanske territoriet, og innbyggerne er amerikanske statsborgere.
Opprinnelig var St. Croix befolket av Caribene og Arawakene, to indianske stammer, hvorav Caribene gikk for å være både krigerske og kannibalistiske. Etter Columbus’ ”oppdagelse” av St. Croix, som han kalte St. Cruz (indianernes navn på øya var Ayay) eksisterte det en kontinuerlig krigstilstand fra 1493 til slutten av 1500-tallet. Øyene hadde rykte på seg som farlige og ubeboelige, og fikk tilnavnet ”de ubrukelige øyene”.
Tidlig på 1600-tallet slo engelskmennene og nederlenderne seg ned på øyene – samtidig. Nederlenderne i øst og engelskmennene i vest. Konflikt var uunngåelig, og endte med at engelskmennene tok over og styrte St. Croix til 1650 da spanjolene tok over igjen på brutalt vis. Franskmennene kastet dem imidlertid ut allerede senere samme år. Ti år etter havnet St. Croix i Malteserriddernes eie, det gikk ikke så bra, og i 1665 kjøpte det franske vest-indiske kompaniet øya fra ridderne. Under guvernøren Du Bois gikk det bedre i en periode, men nedtur fulgte opptur, og fra 1695 til 1733 var St. Croix for forlatt å regne.
Dansk styre
St. Croix har som man forstår en variert historie, og de mange okkupasjonsmaktene har alle satt sine spor. Det mest slående for en nordboer er imidlertid de dansk-klingende navnene: Hovedstaden heter Christiansted, og den andre byen på øya er Frederiksted.
Fra 1733 styrte Danmark øya, etter at den hadde blitt solgt til det danske Vest-India & Guinea Kompaniet for rundt 150.000 dollar. Danskene lot mange nasjonaliteter innvandre til øya, og utviklingen gikk raskt ettersom arbeidsvillige innvandrere etablerte seg på plantasjene. Alt fra spanske sefardiske jøder til hugenotter slo seg ned, men engelskmenn dominerte, og engelsk ble snart fellesspråk.
Sukkerplantasjene blomstret under det danske styret, og plantasjene preger fremdeles øya. Basert på slaveri fortsatte suksessen i to århundrer, inntil man på 1800-tallet fant frem til en måte å utvinne sukker fra sukkerbeter. Følgene var dramatiske for den lokale økonomien, og for slavene som hadde gjort driften mulig ble forholdene uutholdelige. Resultatet var opprøret ”the Fireburn” i 1878 som førte til at mye av byen Fredriksted og mange plantasjer gikk opp i flammer.
I 1917 ble Jomfruøyene solgt til USA for tjuefem millioner dollar. I dag er hovedinntektskilden turisme i tillegg til oljeraffinering.
Peter og Anna
Da den danske guvernøren Peter von Scholten (1784-1854) ble generalguvernør i 1827 flyttet han inn i et hus i Kongensgade i Christiansted. I 1828 flyttet den 38-årige Anna Elisabeth Heegaard (1790-1859) inn. De var det vi i dag ville kalle samboere i 20 år, hva man på den tiden kalte et ”naturlig ekteskap”. Von Scholten skal ikke ha gjort noe forsøk på å skjule forholdet.
Anna var datter av Susanne Uytendahl – hun var datter av slavinnen Charlotte Bernard og faren var antakelig Lucas Uytendahl, baron de Breton. Anna var såkalt ”frikulørt”, hun var av blandingsrase, og hun var ikke slave. Hun omtales som ”en meget lyskulørt dame, hvis fader og farfader var dansk.”
På denne tiden var det svært vanlig med blandede forhold på St. Croix, dette var noe alle visste om og som på et vis ble akseptert. Det som ikke var akseptabelt var imidlertid ekteskap mellom hvit og svart (eller lysebrun!), dette førte til at de involverte parter ble utstøtt av begge grupper. Men det var tydeligvis helt i orden med samboerskap, så lenge man holdt seg til visse allment aksepterte spilleregler for slike forhold.
Beleven husfrue
Anna Heegaard fungerte som vertinne i von Scholtens husholdning, og det ser ut til at hun i praksis var husfrue. En samtidig gjest i huset omtaler henne riktignok som husholderske, men det synes klart at hun må ha hatt vide fullmakter: ”… tilstødende og forenet med en gang lå husholdersken, Miss Heegaards hus (Hafensight) tillige med køkken, nogle spredte negerhuse og yderst mod nord et langt smalt et-etages hus med gæsterum. Frokosten kl. 9, der bestod af the samt flere kolde og varme retter tillige med frugt og vin, blev altid serveret i Miss Heegaards værelse, og hun præsiderede her såvel som ved middagen. Tonen var altid livfuld og fri, og dog så fin og beleven, at jeg ingensinde har deltaget i behageligere selskab.”
Barnløst
Von Scholtens forhold til Anna var barnløst, men det synes ikke å ha lagt noen demper på følelsene. Forøvrig hadde von Scholten allerede to barn fra et tidligere samboerskap med en annen farvet kvinne. Anna må ha vært meget omsvermet, samtidige kilder omtaler tre lengre forhold til fremstående menn på øya.
I et brev skrevet av koloniadjutant og kaptein H.C. Knudsen, som hun bodde sammen med i syv år, får vi et innblikk i hvilke sterke følelser Anna satte igang hos sine menn: ”Jeg holder meget av Scholten, og jeg er overbevist om, at han i hjertet holder af mig, men han glemmer aldrig, og kan aldrig glemme, at jeg egentlig er den, som A. H. nogen sinde brød sig om, og endnu bryder sig om; det er mærkeligt, men det er dog sandt, at jeg tror aldrig S. har hængt så længe og så meget ved noget fruentimmer, som ved hende, skjønt hun nu er 50 år. – Han kjøpte hænde ved uhyre løfter, men har kun holdt en del af dem.”
Det hører med til historien at Peter von Scholten var gift. Hans danske kone oppholdt seg bare i kort tid i Vest-India i ekteskapets første år, før hun formodentlig dro tilbake til Danmark.
Slavene på St. Croix
Det var under Peter von Scholtens tid som guvernør at slavene på St. Croix fikk sin frihet, og han var aktivt med i arbeidet for å få til dette. Man kan spekulere på i hvilken grad Anna Heegaard hadde en finger med i spillet, men det er ikke usannsynlig at han i sin kamp for ”slave-emancipationen og den kulørte races højnelse” var påvirket av sine forhold til farvede kvinner.
Von Scholten innførte en rekke forbedringer i slavenes forhold, blant annet skolegang for barna, mildere straffer og bedre arbeidsvilkår for gravide. Da den eneveldige kong Frederik VI døde i 1839 slo plantasjeeierne tilbake. De var ikke begeistret for von Scholtens reformer, men de visste godt at han sto under kongens beskyttelse og hadde ikke våget å protestere så lenge kongen var i live. Generalguvernør von Scholten holdt ut på sin post, til tross for flere slitsomme rettssaker. I juli 1848 erklærer han ved Fort Frederik at slaveriet var opphevet. ”Now you are free! You are hereby emancipated!”.
I tiden etter dette var det mange sammenstøt mellom svarte og hvite, og von Scholten var tydelig sliten. Syk og utslitt forlot han de vestindiske øyer i juli 1848. Avskjeden med Anna på trappen foran deres bolig ”Bülowsminde” skal ha vært svært gripende.
Skandinavia og Vest-India
I Danmark er man seg ganske bevisst sin fortid som kolonimakt og deltaker i slavehandelen. Ikke bare blant historikere og fagfolk; historien om Peter von Scholten og Anna Heegaard har også blitt til film. I spillefilmen Peter von Scholten fra 1987 spilte Ole Ernst rollen som von Scholten og Etta Cameron var Anna Heegaard.
Her i Norge har det vært mindre oppmerksomhet rundt det faktum at Norge som en del av kongeriket Danmark-Norge også har en historie som inkluderer kolonitid og slavehandel. Arbeidet til yngre historikere, Norsk Sjøfartsmuseum og Aust-Agder-museets arbeid med slaveskipet Fredensborg og prosjektet ”Afrikanere i Norge” (for bare å nevne noen) kan bidra til økt interesse for og kunnskap om denne ”glemte” delen av norsk historie.
Referanser
Alle sitater i denne artikkelen er hentet fra boken Dansk Vestindien av Ernst Mentze (København 1970).
Nyttige linker
Dansk Vestindisk Selskab
www.dwis.dk
Jomfruøyenes historie
www.virgin-island-history.dk
Slaveskipet Fredensborg
www.unesco.no/fredensborg
www.aust-agder-museum.no
Fakta
Afrikanere i Norge
-Prosjektet Afrikanere i Norge dokumenterer og presenterer afrikaneres tilstedeværelse i Norge fra 1600 og fram til i dag.
-Bruker ordet afrikanere for å beskrive personer av afrikansk herkomst, som også innbefatter personer fra Nord-Amerika, Karibien og Mellom- og Sør-Amerika.
-Forskningsarbeidet formidles gjennom skriftlig materiale, utstillinger og nettsted.
-Norsk Folkemuseum åpner 17. april utstillingen: “Afrikanere i Norge – noen glimt av historiens mangfold.”
-Utrop presenterer i en artikkelserie tekster fra prosjektet. Dette er andre artikkel i serien.
Les mer på www.afrin.org
