I Søkerhåndboka fra Samordna opptak fyller listen over ulike kvoter en hel side. For samer og for studenter fra Nord-Norge er det reserverte plasser ved en rekke studier.
Ved sivilingeniørstudiet til NTNU er det kvoter for jenter, det er kvoter for dem som har tatt et forkurs til mange studier over hele landet, og ved sosionomstudiet i Sør-Trøndelag er det en 20 % kvote for søkere med interkulturell/internasjonal bakgrunn/erfaring.
Kvoten som omtales i Utrop dreier seg om inntil 5 studieplasser for studenter med ikke-vestlig bakgrunn av i alt 70 plasser ved journalistutdanningen ved HiO. Både i Oslo og ved de andre journaliststudiene er det ellers en praksiskvote på 10 %. De som har minst et halvt års journalistisk praksis kan søke gjennom denne kvoten.
Ved alle studier som sorterer under Samordna opptak, er det en primærvitnemålskvote på 40 % som sikrer plasser til unge som kommer rett fra videregående opplæring. De som er eldre får en del tilleggspoeng som gir noen fordeler i konkurransen om studieplass.
Tilleggspoeng til underrepresenterte grupper er et annet virkemiddel som brukes. Menn får to ekstra poeng ved Veterinærhøgskolen, og kvinner får ekstra poeng til flere naturvitenskapelige studieretninger. Det blir også gitt bonuspoeng ved opptak til enkelte utdanninger.
Av dette skulle det framgå at kvoter og ekstra poeng er et vanlig virkemiddel for å sikre søkere med ulike kvalifikasjoner plass i høyere utdanning. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skulle være mer omstridt å rekruttere minoritetsstudenter på denne måten, enn å kvotere inn andre grupper.
Jeg har arbeidet med rekruttering av minoritetsstudenter til HiO i mange år, og har sett at informasjon ikke har ført til flere minoritetsstudenter ved journalistutdanninga. Det er hard konkurranse om å komme inn, og det er ikke slik at de som har toppkarakterer blant unge med minoritetsbakgrunn søker dette studiet bare en informerer mer. De som kommer inn gjennom kvotene må likevel ha gode karakterer.
Jeg er enig i at kvoter bare skal brukes når det er nødvendig, og det bør ikke brukes til studier hvor det ikke er så høye krav.
Her var det på sin plass, for det er på tide at det blir flere stemmer i media. Fem plasser årlig er ikke særlig mange. Men redaksjonene har en god mulighet til å rekruttere flere medarbeidere med minoritetsbakgrunn ved å tilby praksis som gir innpass i praksiskvoten, hvor det er litt lettere å komme inn. Når noen lykkes med å bli profilerte mediemedarbeidere, vil dette skape forbilder som kan få flere flinke ungdommer til å velge journalistutdanning.
