- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Vi i Utrop mener at en slik tilnærming er lite konstruktiv i et land der 8,9 prosent av befolkningen, 415 000 personer, enten er innvandret fra et annet land, eller har foreldre som gjorde det (ssb.no).
I Stortingsmelding nr. 17 (2005/2006) med tittelen “2008 som markeringsår for kulturelt mangfold” sies det så sterkt at for å “skape et levedyktig samfunn” må vi legge til rette for en mangfoldighet av kulturuttrykk. Dette i kontrast til samfunnsdebattanter som hevder at det særegne norske kommer under press, og at det er en trussel mot den nasjonale identiteten, ”samfunnets lim ”, dersom innvandrerbefolkningen blir for stor, og den kulturelle påvirkningen utenfra følgelig for sterk. Argumenter som går i denne retningen ble senest framsatt av professor Sigurd Skirbekk i Klassekampen, i det han kritiserte multikulturalismen som politisk program. Men flere andre har også framført lignende resonnementer.
Mangfoldsåret er en prisverdig satsing. Satsingen bør etter Utrops mening imidlertid ledsages av en forventning om fortsatt satsing på kulturelt mangfold fra myndighetene etter 2008, men også om vilje blant akademikere, kunstnere og folk flest til å skape et åpnere kulturelt klima i Norge, der ulike kulturuttrykk ikke ses på som en trussel, men som en mulighet til å utvide og styrke det norske.
Et krav om åpenhet og representasjon kan ikke sies å være noe nytt i Norge. Snarere vil vi påstå at det er tradisjon her i landet for å bygge demokratiet rundt minoriteters (kulturelle) rettigheter. På begynnelsen av 1880-tallet samlet Johan Sverdrup de såkalte motkulturene mot embetsmannsveldet, kongemakten og det som ble oppfattet som en danskinspirert, elitær hovedstadskultur. Representasjon og innflytelse for grupper med andre kulturelle oppfatninger og praksiser enn den som tilhører den etablerte makten, er slik sett en lang tradisjon i det norske folkestyret. Norske styresmakter var tidlig ute med å innføre stemmerett for kvinner og har i de senere år også gjort en del for å styrke deltakelsen til samer, kvener og tatere. Det er mulig å hevde at det er en naturlig videreføring av vår norske demokratiske tradisjon å sørge for rettferdig deltakelse for alle grupper i samfunnet – og ikke en trussel mot den nasjonale identiteten og velferdsstaten slik noen ønsker å fremstille det.
En sak som har opptatt mange i den senere tid er spørsmålet om hvilke flagg som bør bæres 17. mai. Her er det på sin plass å minne om at 2008 i tillegg til å være markeringsår for kulturelt mangfold også er Wergelandsåret. Forfatter Henrik Wergeland (1808-1845) var sterkt delaktig i å innstifte den typen 17. maifering vi kjenner i dag, med barnetog og fokus på positive verdier som inkludering og samhold. Som kjent var han også en sterk motstander av den såkalte “jødeparagrafen” i grunnloven, som ble fjernet seks år etter hans død. Selv om det er umulig å vite hvordan Wergeland ville stilt seg til ”flaggsaken”, føler vi oss nokså sikre på at han ikke ville ønsket at en slik sak skulle komme i veien for en mangfoldig og fredelig feiring av den norske grunnloven og det norske demokratiet, som tross sine feil og mangler gir minoriteter god sjanse til medvirkning.
