- Grunnen til at de farger skjegget rødt - 29.10.2014
- Musikk mot ensomhet - 16.09.2013
- Karriere på skinner - 17.03.2013
I forbindelse med en studie av risikoutsatt ungdom i Oslo sentrum intervjuet sosiolog Sveinung Sandberg 20 minoritetsgutter som solgte hasj ved Akerselva.
Samtalene dreide seg blant annet om hiphop. De fleste selgerne Sandberg snakket med var i 20-årene og hadde bakgrunn fra Afrika sør for Sahara. Fellesnevnere for guttene var vanskelige familieforhold og problemer på skolen og i arbeidslivet.
De ble trukket mot hasjsalget og Akerselva på grunn av spenning og for å ha et sted å være. Her fikk de en arena for å spille ut en alternativ, tøff maskulinitet. Pengene de tjente gikk til iøynefallende forbruk som merkeklær og uteliv.
Betydd mye
Norskafrikanske Denis er en av guttene Sandberg intervjuet. Hiphop har hatt stor betydning i Denis’ liv. Allerede under oppveksten i en av Oslos drabantbyer, på en tid da det var techno som var kult, var det hiphop som gjaldt for Denis.
– Alt hiphop vi hørte på, det var hjemme (…) på cd-spiller’n eller på kassettspiller. Du var jo ikke på ungdomsklubben og hørte hiphop liksom. Det var techno der ass, forteller han til Sandberg.
Svart hiphop
Sammen med kameraten Ebo plukket Denis opp inspirasjon fra utlandet og skapte sin egen musikk. En musikk som gjorde dem spesielle, og som styrket en selvforståelse som overlegne og annerledes. De norskafrikanske guttene ble mer tiltrukket av den svarte hiphopen enn den europeiske technoen, som også den store gruppen av etniske minoriteter fra land som Pakistan, Tyrkia og Marokko knyttet seg til. Etter hvert gjorde tilknytningen til hiphop det lettere å få kontakt med jenter.
Fikk draget
– Det var ikke mange som kjørte hiphop-stilen da. På den tiden der. Vi kjente mange jenter. De bare digger det. Når vi er i byen, de bare kommer bort til deg. «Jeg liker deg» og sånn. Når vi opptrer drar jentene i oss. Og når vi var backstage, det var mange jenter som ville komme med og sånn. Du kan ikke si nei til sånt, skjønner du, sa Ebo i en prat med Sandberg.
Norskafrikanerne var vant til å bli sett på som uhippe og annerledes. I ungdomskulturen som kom fra den afroamerikanske ghettoen, ble de derimot et naturlig midtpunkt.
Viktige tema
Innenfor hiphop har strukturell undertrykking, diskriminering og rasisme alltid vært viktige tema. Svarte i den amerikanske ghettoen har brukt musikkulturen til å gi uttrykk for følelsen av å stå utenfor. Hiphop refererer som oftest til en kultur bestående av de fire hovedelementene grafitti, breaking, rapping og dj-ing. I Norge hadde hiphop en kort blomstringsperiode på begynnelsen av 1980-tallet, før den kom tilbake for fullt rundt århundreskiftet. Ifølge Sandberg har spesielt dj-ing og rap vokst frem som en viktig del av den generelle ungdomskulturen.
Gangstarap
Hiphop blir ofte regnet for å være en reaksjon på et hvitt majoritetssamfunn. Innenfor hiphop finnes flere ulike sjangere. En av dem er realityrap, hvor det viktigste er at det som sies er sant. De siste årene har gangstarap, som kretser rundt stoff og slagsmål, og ofte uttrykker nedsettende holdninger om kvinner, homofile og hvite, hatt stor kommersiell suksess. Gangstarap vokste frem som en undersjanger av realityrap på vestkysten i USA, og beskriver virkeligheten sett fra de kriminelles perspektiv.
Drap er metafor
Å slenge dritt, skryte og fremheve seg selv er en integrert del av hiphop. Sandberg fant at dette også viste seg i musikken guttene selv laget. Men det var ikke alltid en klar sammenheng mellom tekstene og guttenes egne liv. Ord har spesielle betydninger og referanser til drap fungerer ofte som metaforer for å ta et skikkelig verbalt oppgjør med noen.
Ifølge Sandberg tar guttene langs Akerselva som regel markant avstand fra gangstarap. Han opplevde at guttene ofte gjorde narr av Cast og andre norske rappere som prøvde å være gangsta. Heller enn at risikoutsatt ungdom direkte kopierte gangstarap, erfarte Sandberg at gangsta-fortellingene ble sett på som gode og salgbare historier.
Svart best
Sandberg erfarte at når guttene snakket om hiphop var de opptatt av hvordan musikken åpnet en arena for dem hvor de kunne uttrykke det de følte, i et språk som de behersket. Å skrive hiphop-tekster kan være en måte å bearbeide hverdagsopplevelser på.
Sosiologen fant at når hiphop ble mainstream ble også tilknytningen til gata en ressurs, som kanskje kunne overføres til storsamfunnet. Den ga i hvert fall ungdommene en viss stolthet og selvrespekt som kan være nødvendig for å ta tak i egne liv. Sandberg konkluderer med at innenfor hiphop-kulturen er det bedre å være svart enn hvit. Det er også bedre å komme fra ”gata” enn fra velmøblerte hjem. Slik er det få andre steder i samfunnet.
