Innvandrere, vil kanskje enkelte mene. Flerkulturelle elementer fra Bollywood og Good Morning Vietnam, fjordprydede Chile og personer med opprinnelse fra baksiden av jernteppet som falt østblokken i hodet. Og ikke å forglemme humanitære flyktninger fra krigsherjede land som USA, Afghanistan og Somalia. I tillegg finnes selvsagt økonomiske flyktninger fra Sverige. Og politiske flyktninger fra grisgrendte strøk i Norge – fra det ikke alltid like blide Sørland, Vestlandets hold-deg-fast kyst og Nord Norges knugende vintermørke – Og ikke å forglemme fra skyggesiden bak svenskegrensens harryruter.
Mennesker kommer strømmende. Fra de dype skoger og daler, fra nær sagt ethvert ubemerket skjær, ur og fjell, og fra de becquerelbefestede viddene i sameland. Hele bygder og øysamfunn om gangen later det til. Pakker sammen ostehøvel, binders, Hamsunsamlinger og hva de ellers har samlet seg gjennom generasjoner og kommer farende med henger. På jakt etter en hipp kafé med utsøkt cafe au lait.
Våre nye naboer, de usynlige innvandrerne. Fremadstormende, etniske nordmenn med flyttelass til Grunerløkka, Gamlebyen, Majorstuen og St. Hans Haugen (oppkalt etter en helgen ingen lenger husker).
Hvorfor kommer så disse menneskene? Bortsett fra for å drikke cafe au lait, mener jeg.
Jo, de ønsker å være med der det skjer. De er utbrytere på søken. Wannabe oppdagere. Thor Heyerdahl ekstra light, kan man kanskje si.
Oslos befolkning tar imot med et underfundig uttrykk og innlemmer dem i sitt biriyani, sushi og shawarmabefestede mangfold. Tatt imot av buddhafigurer, parkeringsvakter, kashmirtepper, engangsgrill-parker, veiarbeid og handlehandlehandlegater – Såvel som både ubebodde og bebodde ruiner.
Hva mer kjennetegner Oslo?
Eplenikkers og turban. Holmenkollenrenn. Moskeer. Skaut og sari, skiboks på taket og helleristninger på Ekeberg, norske flagg og salsakurs, Akerselva og alskens utesteder, halalkjøtt, reklamebyråer, kirkespir og yoga – og ikke å forglemme den obligatoriske sprinten etter bussen/ trikken for å rekke en avtale/jobben/ treningen/ kinoen.
Hva mer er det å si? ¡Hasta luego, amigos! Nå må jeg løpe!
Gjøgleren
