Hver og en av oss bærer med seg en særskilt bakgrunn, en bakgrunn som er gitt videre til oss av familien og samfunnet. En del av denne bakgrunnen er følelsen av høre til et land, å ha et fedreland. Denne følelsen av tilhørighet, i en slik forstand, er en sosial konstruksjon. Det gjelder også effektene og symbolene som knyttes til dette forestilte fellesskap: flagg, våpenskjold, nasjonalsanger etc etc.
Patriotismen kan være positiv all den tid den tjener til å styrke sosial, nasjonal og kulturell tilknytning til et bestemt samfunn.
Den har i mange historiske situasjoner vært det ideologisk-kulturelle fundament som var nødvendig for at nasjoner skulle bli til, for at nasjoner skulle overleve og for å forsvare nasjoner som var truet av en ytre fiende. Patriotismen medvirker til å begrunne hva vi er, eller hva vi ønsker å være, som land og nasjon.
I denne sammenheng vil jeg understreke at noe av det som klarest kjennetegner det norske samfunnet er hvordan grunnlovens tilblivelse feires. Vi feirer 17. mai med en parade; en marsj som i virkeligheten ikke er noen marsj, men en livlig og feststemt spasertur for barn og unge, som vandrer i hovedgatene i alle byer og tettsteder. Er vi den eneste nasjonen som feirer på denne måten? Vi feirer at landet fikk sin egen grunnlov, og vi trekker fram to nasjonale symboler: det norske flagget og kongen. I år gir 200-årsjubileet for Wergelands fødsel en spesiell aura til feiringen, i og med at det var Wergeland som innstiftet den moderne feiringen av grunnlovsdagen.
For meg er dette bildet av tusener på tusener av barn som marsjerer med det norske flagget det bildet som egner seg best til å sette fingeren på hva den norske nasjonen er.
Det som har overrasket meg mest med denne dagen, er fraværet av militærparader. Man ser ingen hanemarsj i gatene, ingen soldater med flagg og mitraljøser, ei heller hæren med raketter og tanks som dundrer gjennom gatene. Festen dreier seg ikke om politikere og myndigheter. Den politiske eller religiøse eliten stiller seg ikke opp på et podium og tar all oppmerksomheten, mens de militære hilser dem ærbødig.
Dette er istedet dagen da hver og en får sjansen til å vise fram sin kultur – lokal eller nasjonal.
Bunader, og i det siste også andre nasjonaldrakter og festklær, er den mest synlige måten dette gjøres på. Slik fyller gatene seg med tusenvis av ulike lokale og nasjonale antrekk.
Hver gang 17. mai feires sitter jeg igjen med en glad, feststemt tanke om at dersom man skal feire et fedreland eller et flagg, bør det være ungdommen som står i sentrum, for det er de unge, uavhengig av sin kulturelle bakgrunn, som skal videreføre de verdiene som i dag finnes i overflod i det norske samfunnet: frihet, solidaritet, fellesskap og framskrittsvilje.
Det er de unge som er vår egentlige nasjon, framtidens nasjon. Det er de som er vårt egentlige flagg.
