- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Videre tror jeg at spesielt toppledere innen det private næringslivet, men også maktpolitikere, stort sett opptrer på samme vis uavhengig av passet de måtte ha. Variasjon og forskjell som måtte finnes handler mer om metoder for å utøve makt eller berike seg økonomisk.
Jeg husker den tid i Norge hvor vi fortsatt bare hadde én statlig tv-kanal, og det hendte at toppledere i næringslivet i full åpenhet kunne argumentere overfor politikere og skattemyndigheter om at de måtte få skattelette for midlene som de var nødt til å bruke for å få innpass i næringslivet i utlandet, altså korrupsjon: ”Vi er beklageligvis avhengige av korrupsjon for å drive forretninger i utlandet”, var gjennomgangsmelodien. Overraskende nok trodde flertallet av både folket og journalister på slikt. Det var en del av det norske selvbildet. Korrupsjon foregikk bare i andre land, og korrupsjon er selvsagt ikke en del av ”norsk kultur”!
Etter hvert har spesielt journalister forstått at ledere i næringslivet og til dels i politikken ikke er annerledes i Norge enn i andre land. Fra midten av 80-tallet ble det avdekket stadig mer av både korrupsjon og uredelighet blant næringslivstopper, og kameraderi blant politikere. Særlig fra starten på det nye årtusen har media økt det kritiske søkelyset på moralen blant maktpersoner i samfunnet. Betyr det at det er blitt mer uredelighet og korrupsjon, eller er det bare at media har økt fokuset på slik?
Trolig begge deler; media og journalister har oppdaget at maktpersoner i Norge er som andre. Men det som er annerledes er at når en i Norge blir konfrontert med uredelige metoder svarer man som regel med en standard setning. ”Slikt skal ikke kunne skje.” De mest opportunistiske beklager det hele ved å legge seg flate. Det er lønnsomt å få tilgivelse, og de som ikke legger seg flate med en gang, pines gradvis helt til vedkommende endelig beklager og legger seg flat.
Det er noe ydmykende og nedsettende i uttrykket ”å legge seg flat”, skam- og æreløshet skinner gjennom hele metaforen; hunden som legger seg lydig ned, enten for å vente på straff eller kos. Jeg mener ikke at en ikke skal be om unnskyldning for kritikkverdig oppførsel som er avdekket, men det er også viktig å få en begrunnelse for det gale. Svært få forklarer hvorfor, eller tar til motmæle. Det er som regel slitsomt og krevende. For det handler om å fraskrive seg ansvar på en lettvint måte. En gidder ikke å forklare og å ta ansvar for handlingen. Tenk om det skulle være så enkelt for alle!
Skal samfunnet akseptere lettvinte unnskyldninger som frikjenner maktpersoner for ansvar? Spesielt når enkelte av dem tror at de er hevet over vanlige lover og etisk god oppførsel? Når stadig flere, stadig oftere legger seg flate i det offentlige rom, gjør det noe med samfunnet. Det er ikke bare et moralsk spørsmål, men tar oppmerksomhet bort fra forhold som muliggjør uredelighet og korrupsjon. Legg-deg-flat-øvelsen er et stort hinder for å finne ut hva det er som muliggjør uredelige handlinger. For at det skal skje, må vi undersøke nettopp når offentlige personer er ferdige med øvelsen.
Selvsagt er det uhøflig å angripe ytterligere en som har bedt om unnskyldning. Det er ufint å sparke den som ligger nede. Men vi må forvente at maktpersoner forklarer seg og argumenterer overfor offentligheten om sine handlinger, framfor å legge seg flate, som er en svært så lettvint øvelse. Vi må kreve mer nettopp fra personer som forvalter makt og annen rikdom – spesielt de som gjør det på vegne av fellesskapet.
