- Afrikanere i Norge gjennom 400 år - 26.10.2023
- Oversett av historiebøkene: Afrikanere i Norge | Yacoub Cisse - 28.06.2021
- Både Norge og norskpakistanere i endring | Yacoub Cisse - 06.05.2021
Faren het Thomas og moren Carolina. Familien Brown besto på den tiden av besteforeldrene Sam og Gustava, og deres sønn Thomas Brown, som senere ble far til Peter. De var alle artister som hadde blitt tilbudt jobb i Europa. Brown-familien ankom Norge rundt 1915. De hadde først turnert i Europa, og Norge var neste mål. Bestemor var danserinne og sangerinne, bestefar fakir og faren danser og sanger.
Triks
Familien Brown kom til Oslo (Kristiania), og etterkommerne bor her fremdeles. De ble engasjert av Cirkus Empress. Sirkuset var en stor begivenhet i Norge, ikke minst på grunn av den ledende showartisten Sam Brown.
Han opptrådte som fakir i flotte afrikanske kostymer. Sam Brown hadde mange triks på lager, blant annet brukte han slanger og flammer, noe som gjorde publikum elleville. Bestemoren var danserinne av stort format. Thomas hadde også et nummer med Carolina. De danset som ingen andre hadde gjort før dem, og slik ble turneen en stor suksess over hele landet.
Kjærlighet
Søt musikk oppsto mellom Thomas Brown og Carolina, som var dansk. De giftet seg og Peter Valentin Brown ble ifølge dåpsattesten født 21. oktober 1921 på Trondheim Hotell.
Turneen fortsatte, årene gikk, og Thomas og Carolina bestemte seg for å satse på en verdensturné og satte kursen mot Latin-Amerika. Foreldrene forlot lille Peter i 1928. Han var bare 7 år gammel og ble boende hos besteforeldrene. Peter slo på alt som fantes rundt seg. Han imiterte bestefaren som var hans store ideal. Han begynte å danse iført de kostymene som bestefaren brukte på scenen. Flere måneder senere kom det endelig et brev fra Valparaiso i Chile. Alt var vel med Thomas og Carolina.
Jordskjelv
Ikke lenge etter ble Valparaiso rystet av et svært jordskjelv. Deretter hørte de ikke mer fra Thomas og Carolina. På en reise til den lille bygda Skottfoss fikk bestefaren høre om en liten afrikansk-norsk jente som het Jossie Pollard. Besteforeldrene bestemte seg for å adoptere den lille piken, som var født i 1922 i Ålesund.
I 1935 reiste hele familien rundt med «Negerturneen». De opptrådte i Bergen, på Røros, i Trondheim, Kristiansand, på Skottfoss og i Lillestrøm, som ble deres vinterbase. Besteforeldrene begynte å bli gamle og noen måtte ta ansvar for familien. På et tidspunkt måtte de sette punktum. Pete og Jossie hadde løsningen. De begynte å lage egne show og kalte seg «The Two Chocolate Kids». I mellomtiden rakk de å fullføre noen skoleår. 30-årene var en usikker tid. Verden var i dyp økonomisk krise. Norge var også rammet.
50 øre billetten
Folk hadde det vanskelig. Peter og Jossie steppet og danset før filmframvisninger på Colosseum i Oslo. Og folk likte det de så. De greide å bli stjerner mens de ennå var i tenårene. 14. mars 1936 var søskenparet hovedattraksjonen i Folkets Hus på Lørenskog. Billettprisen var 50 øre. En musikkform begynte å komme for fullt også i Norge, nemlig jazzen. Politimester Rohde i Lillestrøm ble Peters beskytter. Peter fikk jobb som steppedanser på Cirkus Berny. Men jazzen sto hans hjerte nærmest, og han begynte å spille med Lulle Kristoffersen.
Peter var flink på trommer. Jossie begynte på folkehøyskole, men drømte om å bli sangerinne. De to fikk seg jobb på Tivoli i Sarpsborg i 1939. Samme år ble de kjent med gitaristen Robert Normann.
Men så ble bestefar Sam syk. Han døde i 1938, og året etter døde bestemoren av sorg. Det var et hardt slag for Peter Brown og søsteren hans, som plutselig sto helt alene i verden.
Krigsårene
Usikkerheten og redselen ble enda større da tyskerne invaderte landet. Folk begynte å hamstre mat. Det var lange køer foran matbutikkene. Uten pass og andre papirer var det ikke så lett å komme seg noe sted. Å være født i Norge holdt ikke for en farget person til å bli norsk statsborger.
For Peter Brown virket det som om alle veier var stengt. Alle hans nærmeste var borte. Tyskerne inntok Norge 9. april 1940. Verden var i krig. Drømmen om å bli en stor trommespiller ble stoppet. Norske og tyske nazister ga ham klar beskjed. De ønsket ikke å høre «negermusikk». Peter Brown fikk etter hvert en liten jobb som snekker. Hans oppgave var å bygge brakker for tyske soldater.
På den måten slapp han problemer med okkupantene. Livet var tøft for alle, og Peter Brown måtte jobbe hardt for å forsørge seg selv og søsteren. Folk fikk matkuponger og rasjonering ble en del av hverdagen. All motstand ble slått ned av tyskerne. Peter Brown ble en dag truet med å bli skutt av en tysk SS-soldat. Selv var han ikke i tvil om at hudfargen var et problem for ham. Han hadde også opplevd å bli mobbet under oppveksten. Livet ble vanskeligere og det begynte å bli farlig å vanke i Oslos gater. Peter Brown ble med tid og stunder smuglet til Sverige.
Jazz i Sverige
I Sverige ble han tatt imot av det norske flyktningkontoret. Der fikk han penger, klær og husly og han fikk også endelig norsk pass. Nyhetene fra Oslo og resten av landet var ikke gode. Utallige nordmenn ble sendt til tyske fangeleire, andre ble skutt. Jossie greide også til slutt å komme seg over til Sverige.
Livet i Stockholm hadde sine lyspunkter. Peter fikk jobb som trommeslager i det kjente swingorkesteret Osterwal. Avisene fortalte om den norske trommeslageren som de betraktet som et slags fantom. Han dannet senere sitt eget band sammen med den franske trompetisten Hurlin Beyar, den svarte amerikaneren Bill Huston, pianisten R. Fagestad og klarinettisten G. Nilsson. Peter tok artistnavnet Pete Brown. Bandet het Pete Harlems Band og gjorde stor lykke. Peter var en fremragende artist. Musikken gjorde folk glade, og glede var noe man trengte på den tiden.
Så kom meldingen fra London om at den norske eksilregjeringen trengte norske patrioter til militærtjeneste sommeren 1944. Peter reiste til Barga og trente. Målet var å befri Norge uansett hva det måtte koste. Nyheten om at den tyske hæren hadde tapt krigen, ble annonsert av BBC 7. mai 1945.
Etterkrigsårene
Peter var tilbake ved utgangspunktet, nemlig musikken. På Chat Noir traff han den vakre danserinnen Karin som han giftet seg med. I 1950-årene løsnet det for alvor for Pete Brown. Restaurantbransjen blomstret, jazzen var populær og han fikk en rekke engasjementer.
På Chat Noir opptrådte Peter med tidens store navn som Jens Book-Jenssen. Tilbudene var mange og han reiste til Tyskland for å opptre for Tysklandsbrigaden sammen med Nora Brockstedt, Per Asplin, Aase Nordmo Løvberg og Jack Fjeldstad.
I 1954 reiste han på turne med Rolf Kirkvaag og Artistparaden. I Artistparadens program ble Pete Brown presentert på følgende måte: ”Vårt lands fremste trommeslager som gjennom sitt mangeårige opphold i Sverige under krigen fikk kallenavnet ’Snøhvit’. Han var full av energi, rytme og gnistrende humør.”
Pete og Louis
I begynnelsen av februar 1957 kom Louis Amstrong til Oslo for å holde en konsert i Nordstrandshallen. ”Et besøk som gikk over i historien”, skrev Randi Hultin i artikkelen ”Født i jazzens tegn”: ”På podiet svingte det sterkt av Rowland Greenberg, Pete Brown, Kjell Gustavsen, Arne Gustavsen, Arne Hermansen og Tor Braum. Armstrong og de andre var fulle av beundring, det var musikk rett i blinken. Alle koste seg på festen etter konserten. Bordkort hadde nok vært helt bortkastet, for folk vandret omkring fra bord til bord og slo seg ned her og der. Og så begynte det å krible hos våre amerikanske gjester. De fikk lyst til å spille, og det tok ikke lang tid før de hadde overtatt instrumentene. Welma og Louis synger duetter sammen.”
En gang i femtiårene skjedde det en stor begivenhet i norsk musikkhistorie hjemme hos Per Asplin: Ella Fitzgerald, Oscar Peterson og Dizzie Gillespie spilte, og Pete Brown jammet sammen med dem. Det var en uforglemmelig opplevelse for alle som var til stede.
De siste 20 årene har Pete og Karin vært bosatt på Røros, etter å ha bodd i Oslo i flere tiår. De har to barn.
Afrikanere i Norge
-Prosjektet Afrikanere i Norge startet opp i 1996 og dokumenterer og presenterer afrikaneres tilstedeværelse i Norge fra 1600 og fram til i dag.
-Bruker ordet afrikanere for å beskrive personer av afrikansk herkomst, som også innbefatter personer fra Nord-Amerika, Karibien og Mellom- og Sør-Amerika.
-Forskningsarbeidet formidles gjennom skriftlig materiale, utstillinger og nettsted.
-Norsk Folkemuseum åpnet 17. april utstillingen: “Afrikanere i Norge – noen glimt av historiens mangfold.” Vises til 25. august.
-Utrop presenterer i en artikkelserie tekster fra prosjektet. Dette er fjerde artikkel i serien.
-Les mer på www.afrin.org
