- Norsk suksess for persisk musikk - 07.08.2012
- “Allah har ikke e-post” - 08.03.2011
- «Allah har ikke e-post» - 06.03.2011
“Kulturelt mangfold” klinger inkluderende, romslig, men i praksis blir det svært få å inkludere i landets mangfold når Bjarne Håkon Hansen setter opp teltleire for å ekskludere og avlive myten om en frisinnet asylpolitikk.
Hva blir symbolverdien av mangfold for det norske folk? Hvordan passer teoriene om humanisme, likhet og dialog med den politiske virkeligheten? Pakistan tar i mot mer enn en million flyktninger. 36 000 har søkt seg til Sverige. 3314 har søkt om asyl i Norge hittil i år, den største gruppen er fra Irak. Det var med dette utgangspunktet jeg satt i salen og spisset ørene.
Det handlet om holdninger og holdningsskaping. Både generaliseringer blant etnisk norske og positiv, sosial mobilitet i innvandrergrupper ble nevnt før statssekretær i Barne – og likestillingsdepartementet, Knut Øye, tok bladet fra munnen og nevnte både arrangerte ekteskap, hijab og burqa, men så var det heller ikke invitert noen i panelet til å forsvare slik praksis.
Er valget om å iføre seg hijab et krav til majoritetsbefolkningen, en utfordring av våre verdier og en måte å ta avstand fra norske verdier i forhold til frihet – når det gjelder oppførsel, sex og alkohol? Er det et krav om å få oppleve stolthet og identitet på lik linje med medlemmer av majoritetssamfunnet og en følelse av egenverd man ikke opplever blant etniske nordmenn eller bare en måte å signalisere for sin egen etniske gruppe at man er ærbar, jomfru og gifteklar? Jeg kan ikke svare, for det var ingen i panelet med i hijab.
Økt press mot norskheten, kan tenkes over tid å føre til forbud mot religiøse symboler. Sekulære Tyrkia, der 99 prosent er muslimer har inntil nylig praktisert forbud mot religiøse symboler på universiteter, men utfordres nå av fundamentalistiske krefter. Dilemmaene som ikke løses med et pennestrøk.
Myndighetene stiller krav som folk med innvandrerbakgrunn forventes å innfri for å dempe samfunnets uro og ubehag. Integrering handler om sosialisering, møte med mennesker.
Det oppstod ikke mye dilemmaer i dialogen og ikke så mye som en skrape i den norske selvgodheten under innslagene om dilemma i dialogen, selv om alle hadde egne erfaringer og eksempler på dilemmaer understreket flere sin norskhet.
Panelet i den norske delen av programmet bestod av velutdannede, veltalende kvinner som Mala Wang-Naveen, Aftenposten og integreringsrådgiver Loveleen Rihel Brenna. Åpningen var av rådgiver fra Statsministerens kontor, Hadia Tajik. Med master i menneskerettigheter tok hun opp forventningene, det som skjer inni hodene våre når vi ser en som kler seg annerledes, oppdrar barna sine annerledes samtidig som vi lærer barna at vi er like. Viktige spørsmål.
Lengst gikk kanskje Mala Wang-Naveen da hun tok gjenopptok flaggdebatten og hevdet at ønsket om flere flagg i toget, skyldes foreldrenes behov for å vise stolthet av sitt hjemland. – Barn forstår ikke flaggets betydning og har ikke noe behov for å gå med flagg, hevdet hun. Som forsvar for et tog i rødt-hvitt og blått, var innslaget til Aftenposten-journalisten lite overbevisende. – Så norske barn forstår ikke hvorfor de bærer flagget, kom det fra salen. Hun lo sin egen argumentasjon bort med et: – Kanskje jeg er veldig konservativ.
Her er dilemmaet.
I alle år har jeg observert det dukket opp et blått og gult flagg på 17.mai i en hage eller balkongkasse. Svensker i Norge viser gjerne at de setter pris på og feirer vår nasjonaldag. Svensker er ofte hvite i huden, derfor er det bare fargen på flagget som viser oss at det står en svenske der. Slik er det ikke for brune og svarte innvandrere. De forventes ikke å vise sin nasjonalitet, men sin lojalitet. Det skurrer litt i Nansenlandet. Jeg har aldri oppfattet pakistanske flagg på nasjonaldagen som en demonstrasjon mot det norske, men som en medfeiring og en mulighet til å vise mangfold. Vi tolker ulikt. Er forskjellige.
Under fjorårets konferanse hadde filmregissør Ulrik Imtiaz Rolfsen fortalt at 90 prosent av pakistanerne i Norge kommer fra et etnisk område der læres opp til å snylte .”Disse innvandrerne er lært opp til å snylte på samfunnet, og her i Norge funker dette bra” (s. 9 Unesco kommisjonens årsmelding 2007). For å generalisere: Jeg vet ikke om det var derfor drosjenæringen oppførte seg som om de var i bygningsbransjen, men uten å ta stilling til Rolfsens utspill antyder mitt kjennskap til den pakistanske staten at det ikke er mye å snylte på.
Her er et dilemma. Fattige vil bli rike. Mye vil ha mer. Generaliseringer jorder oss.
Barne- og likestillingsdepartementet jobber med en handlingsplan mot etnisk diskriminering og utreder en felles diskrimineringslov. Vel og bra, men jeg trodde diskriminering var straffbart og husker en sovende paragraf ved navn 135 a.
Året for kulturelt mangfold betyr blant annet økte ressurser til ulike aktiviteter. Det handler om synliggjøring av det eksisterende mangfoldet, urbefolkningen, nasjonale minoriteter, innvandrerbefolkningen og ulike miljøer i majoritetsbefolkningen. Det handler også om å rekruttere flerkulturelle. Unesco slår fast at ”Kulturelt mangfold er en grunnleggende karakteristikk ved menneskehetens kulturarv og en helt nødvendig forutsetning for fred og bærekraftig utvikling.”
Øye stilte krav til majoritetsbefolkningen, om humanisme i praksis. Integreringsrådgiveren utfordret vår evne til å se etter ulikhet og understreket hvor viktig det er å se etter likheter. Ordene var mange og gode fra panelet: gjensidig forståelse, likeverd, vilje, nærhet, positiv nysgjerrighet, nyanser…
Utfordringene ble satt ord på i foredraget til blant annet statssekretæren: Det finnes et gap mellom forklaringsmodeller for konflikt og det folk erfarer. Utgangspunktet for dialogen er skeivt: språk, utdanning, forståelse av likeverd. Nordmenns dannelse og evne til å tåle ulikheter er svært ulikt fordelt i dette langstrakte landet. Rart om ikke dette også skulle gjelde folk som ikke er født her.
Jeg lurer på om ikke enkelte av debattantene falt for sine egne knep: ord som skaper en tilsynelatende enighet.
