Jeg var sikker på at jeg hadde blitt lurt. – Hvorfor leker nordmenn med maten?, tenkte jeg. Dette kan da ikke være noe ordentlig lunsj. I hånden min lå en tynn skive brød med tynn skive ost, og på toppen to tynne skiver agurk.
Men problemet var ikke bare tykkelsen – eller mangelen på tykkelse, for å være presis. Jeg hadde allerede hørt at nordmenn var meget nøysomme og sparte på maten og på pengene. Dette var en del av et større europeisk fenomen, hadde man fortalt meg, som hang sammen med historiske erfaringer med fattigdom og perioder med sult. Men særlig gjaldt det nordmennenes erfaringer med to verdenskriger.
Samme forklaring ble jeg servert da jeg fortalte om kultursjokket jeg og min familie opplevde da vi ble nødt til å venne oss til kun ett varmt måltid om dagen. Vi var vant til varm lunsj klokka tolv og middag klokka sju om kvelden. Og begge bestod for det første alltid av en eller annen form for suppe, og deretter en skikkelig hovedrett. Men her ble vi avspist med én eneste mulighet til varm mat om dagen, og dét uten suppe! Og aldri ris. Aldri. Det var rett og slett for mye for en risavhengig person som meg, som var vant til at alle hovedretter serveres med ris.
Og på toppen av det hele den altfor tynne brødskiva med agurk, som visstnok skulle være en del av noe som hadde det klingende, forlokkende navnet matpakke!! Men det dreide seg slett ikke om en hel pakke med de vidunderligste retter, på ingen måte. Av andre hjelpsomme nordmenn fikk jeg vite at det er typisk norsk å være gjerrig.
Men jeg sto fremdeles overfor den største utfordringen, en utfordring jeg ennå i dag ikke har overkommet: Hvordan skal man holde dette halvferdige sandwich-prosjektet som nordmenn kaller brødskive? Sannheten er at jeg kommer fra et fattig område, men likevel er det tradisjon hos oss at osten ligger mellom to brød, og da mener jeg ikke brødskiver, men to omfangsrike brødleiver som formelig strutter av salat, tomat og løk. Leseren må ha i tankene at på den tiden jeg kom til Norge fantes ikke det rike utvalget av baguetter, kebab, panini og mye annet som Norge er velsignet med i dag.
For jeg var vant til å gripe lunsjen min fatt slik den bør gripes: med begge hender for å kunne ta en solid og kraftig bit. Og når jeg følte brødet mot tennene var jeg alltid sikker på at på innsiden ville det finnes rikelig med kjøtt, kylling eller ost. Men hva skulle jeg gjøre med min første norske brødskive? Hvordan skulle jeg gripe den an? Etter hvert lærte jeg at jeg ikke skulle bruke mitt vante, kraftfulle tohåndsgrep, men i stedet holde den mellom to fingre og bite forsiktig og smått for at agurk- eller tomatskivene ikke skulle falle av, slik de fremdeles gjør når jeg er ute for en norsk brødskive. Og selv i dag savner jeg den andre brødskiva, den som skal ligge oppå, for å kunne tillate meg et tilfredsstillende grep – og bitt.
Vel, dette er noe av det vi kaller kultursjokk, og en av de mange ting du må venne deg til her. Selvfølgelig er ting annerledes i dag enn da jeg først kom til Norge. Vi har en voldsom variasjon av mat, kinesisk, vietnamesisk, tyrkisk, indisk og pizza, og hvis du har lyst kan du når som helst og hvor som helst få med deg i klypa en kebab fylt til randen av både kjøtt og grønnsaker.
Slik forandrer tidene og skikkene seg, og i dag har jeg, i likhet med de mange som kommer til Oslo på besøk, det inntrykk at pizza og kebab er byens ”husmannskost”. På samme måte som jeg selv da jeg først kom hit fikk høre av mange ærlige og svært så overbeviste sjeler at poteten opprinnelig er en norsk plante. Og dette sa de til meg, som kommer fra Andesfjellene!
Av og til er ikke bare tidene og skikkene som forandrer seg, men også selve historien.
