- Effektiv medisin: Hjemtur til Pakistan - 19.06.2008
Det er interessant å se hvor mye noen måneder i hjemlandet betyr for norskpakistanske rusmisbrukere. I det norske systemet har de langt på vei vært klienter og stigmatisert både som innvandrere, rusmisbrukere, arbeidsledige og uten fullført skole. Det er en dramatisk avvikssituasjon. Når de reiser ned til Pakistan, blir problemene med et “trylleslag” borte. Da ruser de seg mindre og blir mer kontrollerte, forteller postdoktor Jon-Håkon Schultz på Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.
Stort misbruk
Resultatene hans er langt mer positive enn dem han kunne vise til for to år siden. Da slo han fast i doktoravhandlingen sin at muslimske innvandrerungdommer med høyt rusmisbruk har et langt svakere sosialt sikkerhetssystem enn rusmisbrukende ungdom med etnisk norsk bakgrunn.
I løpet av en treårsperiode fulgte han et par og femti andregenerasjons innvandrere. De fleste var pakistanere. Alle hadde omfattende rusmisbruk med piller, ecstasy, amfetamin og kokain.
Konklusjonen hans var klinkende klar: Etnisk norske ungdommer som kommer skjevt ut, kan ofte gå tilbake til rollen som velfungerende ungdom.
Innvandrerungdommen har ikke det samme sikkerhetsnettet. De brenner broene i langt større grad. Faren for å bli utstøtt er markant.
– Hvis innvandrerungdom først smaker på rus, er sannsynligheten mange ganger større for at de havner på galeien. Likevel klarer mange innvandrergutter å lure unna et omfattende rusmisbruk uten å bli oppdaget, påpekte Jon-Håkon Schultz til Apollon høsten 2006. Nyheten hans fikk stor oppmerksomhet i media.
– Da jeg avsluttet doktorgraden gikk det dårlig med de muslimske ungdommene som jeg fulgte. De fikk raskere og mer omfattende problemer enn norske ungdommer, selv om finalen blir den samme.
Bedre enn ventet
I forskningsarbeidet som postdoktor fortsatte han å følge noen av de pakistanske ungdommene. Tilværelsen deres er blitt langt bedre enn ventet.
– Etter å ha fulgt ungdommene på det sjuende året har jeg fått muligheten til å studere svingningene over tid. Trenden er positiv. Det ser ut til at hyppige og lange besøk i Pakistan har vært en vitamininnsprøytning for guttene. De er blitt tryggere på seg selv. I Pakistan ruser de seg nesten ikke og fremstår bort imot som perfekte. De går i vestlige klær, har penger i lommen og blir oppfattet som kule gutter fra Vesten. Jentene er helt gærne etter å gifte seg med dem. Jeg har aldri sett en slik dramatisk endring av sosial status, fra det å være helt på bånn til å havne helt på topp. De får pakistanske verdier og blir renset for problemene sine. Samtidig føler de seg som norske. Familien vil at de skal legge fra seg de vestlige klærne. Det gjør de ikke. De synes de pakistanske klærne er simple og kløende. De blir stadig konfrontert på flere nivåer.
Jon-Håkon Schultz er med guttene til Pakistan og dybdeintervjuer dem når de kommer hjem. Snart skal han på enda en tur til Pakistan.
– Ungdommene er blitt tydelige på hva som er flott i Norge. De har skjønt at det ikke er moro å bo i slumlignende strøk og sier at de vil hjelpe familien i Pakistan med penger. Men den nye statusen deres i Pakistan vil ikke vedvare om de ikke følger opp forventningene fra familiene sine i Pakistan.
Ungdommene har ikke penger, men sier at de går på skole. De har heller ikke vært ærlige overfor familien om rusproblemene sine.
– Er de ærlige med deg?
– Jeg kjenner dem godt, men det var lettere å snakke med dem om rusbruk tidligere i prosjektet. Nå må jeg konfrontere dem hardere.
Selvkritikk
De nye resultatene har fått Jon-Håkon Schultz til å problematisere forskningsmetoden i doktoravhandlingen.
– Doktorgradsarbeider er stramme prosjekter som følger bestemte normer og regler. I postdoktorarbeidet har jeg følt meg friere, både med tidsbruk og metode. Nå følger jeg informantene langt tettere.
I doktorgraden dybdeintervjuet han ungdommene, men han foretok ingen observasjoner.
– Metoden i doktorgradsarbeidet ga meg ikke god nok forståelse av familieperspektivet. Ungdommene snakket hele tiden om familiens betydning. I pedagogisk forskning pleier vi ikke å reise hjem til familien. Jeg følte ikke at jeg ble kjent med informantene.
I postdoktorarbeidet har Schultz vært med ungdommene hjem og besøkt familiene deres både i Oslo og i slummen i Pakistan.
– Jeg ble med til Pakistan fordi jeg var interessert i hva hjemlandet betyr for livene til disse guttene. Først etter å ha spist middager med familien i Norge og bodd flere uker hos familiene i Pakistan, så jeg hva ungdommene snakket om i et nytt lys.
Vekk fra skolen
I den norske rusforebyggingen trener vi ungdommen til å ta sine egne valg.
– Hos pakistanske ungdommer regjerer derimot den kollektive tankegangen. De er trent opp til å ta de valgene familien gjør. Vi trenger derfor bedre å forstå når pakistanske elever i balansegangen mellom to kulturer blir utsatt for press og krysspress knyttet til dårlig samvittighet.
I dag oppfattes det som et problem når pakistanske foreldre tar elevene sine ut av Osloskolen og sender dem på lengre opphold i Pakistan.
– Jeg er nå blitt nysgjerrig på å finne de positive sidene ved dette. Guttene “mine” ville ikke vært der de er i dag om de ikke hadde hatt lange opphold i Pakistan. I slummen er det rått. Der må familien velge hvilket barn de har råd til å sende på skolegang. Guttene kommer tilbake fra Pakistan og er stolte over å være norske. “Her i Norge har vi muligheter,” sier de. Det er derfor fantastisk hvis familieopphold i Pakistan fører til bedre motivasjon for norskpakistanske rusmisbrukere i Norge, fremholder Jon-Håkon Schultz.
(Tidligere publisert i Apollon)
