- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Yasmina Khadra har nylig avsluttet sin trilogi med romaner fra Kabul, Palestina og Baghdad på fransk. Vi treffer ham i Bibliotekbaren på Hotel Bristol i anledning av at han har fått den første av dem, ”Svalene i Kabul”, oversatt til norsk. Først ber vi forfatteren fortelle om sin bakgrunn.
– Jeg ble født i en landsby i Sahara. Moren min var nomade, faren min sykepleier, senere offiser. Jeg ble innskrevet som kadett i en militærskole da jeg var ni år gammel, i 1964. Mens jeg var i hæren skrev jeg åtte bøker, og siden jeg etter hvert fikk problemer med sensuren, begynte jeg å bruke pseudonymet mitt. Jeg forlot hæren i 2000, og året etter flyttet jeg til Aix-en-Provence. Det var først da at jeg avslørte min sanne identitet.
– Til å begynne med skrev jeg dikt på arabisk, men nå skriver jeg bare romaner, og alltid på fransk. Mine litterære forbilder er Albert Camus og John Steinbeck. Det er mange som nevner Camus i forbindelse med det litterære universet jeg har skapt i ”Svalene i Kabul”. Denne boken er en gresk tragedie, men fortalt som et arabisk eventyr.
Ikke-liv i Kabul
To ektepar er blant karakterene man blir kjent med i boken. Mohsen og Zunaira er to velutdannede unge mennesker, men Zunaira mister respekten for sin ektemann da han innrømmer å ha deltatt i steiningen av en kvinne, og senere blir fornedret av talibanere. Atiq er på sin side vokter i et fengsel (som symptomatisk nok tidligere var en helsestasjon), mens hans kone ligger syk hjemme. En gang får han et skimt av en kvinne uten slør i en av cellene, og blir blindt forelsket. Dette er ikke langt fra å være det eneste lysglimtet i boken.
– Det er kvinnene i chador, som ligner svaler når de går, som ga meg ideen til boktittelen. Ellers er stemningen i boken temmelig klaustrofobisk, og det er med hensikt. Man kan være innesperret i et fengsel, men også i hjemmet, eller under en chador. Husk at om en kvinne bærer et slikt plagg så er det ikke så lett for henne å bli gjenkjent, knapt nok av sin egen mann. Noen av karakterene i boken har skjebnesvangre møter med hverandre uten at de vet hvem de andre er. Jeg bruker begrepet ”devivre”, at menneskene ”ulever” eller ”ikke-lever” om livsvilkårene i Kabul.
Yasmina Khadra understreker flere ganger i løpet av samtalen at han først og fremst har vært opptatt av å skape et litterært verk, og verken en politisk roman eller et vitnesbyrd. Han sier at ”Svalene i Kabul” er en fortelling om mennesker hvis liv blir styrt av politikken, men bokens ambisjon i seg selv er eksistensiell. Når det gjelder forarbeidet han har gjort, sier han noe overraskende at han aldri har vært i Kabul.
Et økumenisk livssyn
– Det er det å kjenne menneskene som er det viktige, og jeg har erfaring med denne typen folk fra min tid i Sahara. Den islamistiske terrorismen i Algerie er full av Talibans doktriner. Det er noe som heter ”Peshawar-skolen”, og det er mange algirere som reiste til Peshawar i Nord-Pakistan for å la seg innføre i ideologien som ligger bak denne terrorismen.
Khadra er selv en dypt troende muslim som etter sigende ber fem ganger om dagen, men han er temmelig frittalende, og har liten respekt for religiøse ledere. Jeg viser ham et intervju han har gjort med den israelske avisen Ha’aretz, der han synes å fremme et økumenisk livssyn, og han nikker fornøyd etter å ha lest sitt eget sitat.
– Jeg er muslim, men ingenting er fastlåst. Jeg har funnet mye fint i Koranen, men mye dårlig i muslimers oppførsel. Mens Koranen er utenom tiden, så er lovene laget av menneskene, så de er ikke alltid oppdatert. Men min muslimske tro er intet hinder for det å være moderne.
Myter og makt
Det Yasmina Khadra hevdet i Ha’aretz var at religion er ment å skulle forene menneskene, men at de troende har satt de forskjellige profetene foran den ene guddommen man har felles i de monoteistiske religionene. Dette skaper distanse: Folk glemmer at de selv bare er mennesker, og fjerner seg fra gud.
– Alle religioner vil at alle mennesker skal forenes, mens religionens menn, ja egentlig alle mennesker, er mer interessert i makt og politikk. De arabiske monarkiene, som for eksempel Saudi-Arabia, oppmuntret tidligere Taliban, men det angrer de nok på nå. De har uansett avslørt én gang for alle at de er mer opptatt av ideologi enn av menneskers vel.
– Dessverre gjelder dette for Vesten også. De har skapt et Afghanistan i form av myter de kan selge på hjemmebane: ”Hvis man vil drepe sin hund, sier man at den har rabies.” Jeg driver også med myter, men som forfatter bare beskriver jeg Taliban, jeg dreper dem ikke.
– Jeg har av og til brukt begrepet ”teopati”. Med dette mener jeg en type paranoia som oppstår om man fjerner individet fra det miljøet det bor i, for å gjøre det til et utelukkende kontemplativt vesen. Om man ber hele tiden, så ender man opp med å skamme seg over det å være menneske. En dypt troende vil til slutt innbille seg at han har et messiansk budskap, og verden vil således framstå som uren.
Et lykkelig Arabia
Khadra har også skrevet om konflikten i Palestina. Det er mange som fokuserer på de palestinske flyktningenes vanskjebne, men hva har egentlig deres muslimske brødre og søstre gjort for dem?
– De muslimske regjeringene har oppført seg helt håpløst. De tar jo ikke en gang vare på sine egne innbyggere. Vi har pengene til å bygge opp et ”Lykkelig Arabia”, men vi får aldri gjort det. Det er en skjebnens ironi at vi er blitt styrt av idioter. Som folk er vi egentlig viden kjent for vår gjestfrihet, og vi har bidratt med store ting i historien. Det er våre egne ledere, samt Vesten, som har fått oss til å framstå som barbarer.
– Hva med Taliban, stemmer det at de nå i økende grad benytter seg av ren klasseretorikk?
– Nei, talibanerne er nihilister. De sier at man må kvitte seg med absolutt alle rester etter kolonialismen, og dermed gjør de seg til vandaler.
Vår siste sjanse
Hva med den velutdannede middelklassen, som Mohsen og Zunaira i boken din? Ligger ikke nøkkelen til suksess hos nå hos den kulturelle klassen?
– Dette er i virkeligheten vår eneste sjanse nå, for både politikken og religionen har feilet. Selv om den krisen vi står overfor nå egentlig er av politisk natur, så er kulturen vår siste sjanse. Samtidig må man i Vesten begynne å være ærlig mot seg selv, så man ikke manipulerer både seg selv og andre. Finansverdenen tror antakelig ikke på fred i det hele tatt, og for mange er fred ikke en gang et mål. Kriseområdene lider av en kunstig eller teknisk arbeidsløshet som følge av strømstans, krig og så videre. Dette er ikke en nødvendig tilstand, og det må man i det minste innrømme.
– Jeg står nærmere Mor Teresa enn Paven, og nærmere Reportere uten grenser enn den franske venstresiden. I en fransk kontekst står jeg også nærmere NGOene enn noe politisk parti. I utgangspunktet mener jeg at krig aldri kan bidra til noen løsning, men jeg er uansett ingen militær rådgiver, så jeg kan ikke uttale meg om hvilke militære allianser som bør inngås nå.
Yasmina Khadra nikker entusiastisk når jeg spør om han har sett Gillo Pontecorvos dokumentarfilm ”Kampen om Algerie” fra 1966. Denne klassikeren demonstrerer effektivt den økende brutaliteten både hos de franske styrkene og den algirske motstandsbevegelsen i konflikten som raste i hans hjemland da han var ung. På et tidspunkt i filmen står den store skurken – i form av den kyniske, men dyktige lederen for den franske avdelingen – foran et kritisk pressekorps fra hjemlandet og sier at det ikke er ham, men de – fra ytre høyre til ytre venstre – som har sendt ham til Algerie.
Både ”Kampen om Algerie” og Yasmina Khadras forfatterskap egner seg som påminnelser om at kulturen ofte er viktigere enn vi tenker på.
