- Flink til å bruke fastlegen - 09.02.2009
- Innvandrere oftere til legevakten - 27.01.2009
- Rørt over støtten - 10.12.2008
Utrop møter Brother Buntu i Slottsparken. Solen skinner og hovedstaden er full av glade, solslikkende mennesker, som er ute etter å nyte denne strålende søndagen.
Vi begynner intervjuet en halv time for sent, for som kunstnerisk leder for Afrikan History Week – blant mye annet – er Brother Buntu en ettertraktet og opptatt mann. Festivalen som skal fremme den afrikanske kulturen nærmer seg slutten, og det er mye som må oppklares og oppsummeres, får vi opplyst.
– Aller først, fortell litt om navnet ditt, Brother Buntu. Det er vel ikke ditt egentlige navn?
– Nei da, det er ikke det. Jeg heter Amani Olubanjo Buntu, men har i mange år brukt navnet Brother Buntu. Folk kaller meg Baba, Brother Buntu eller Amani. Fornavnet mitt betyr ”fred” på Kiswahili, og Buntu betyr medmenneskelighet på isiZulu. Det er det navnet jeg foretrekker. Det står for alt jeg tror på, forklarer han.
Da skal vi fortsette med å bruke Brother Buntu.
Ingen er “umulige”
Brother Buntu er på besøk i Norge, hvor han også er født og oppvokst. Familien hans er fra Anguilla, en liten øy i det østlige Karibien. I Norge følte han seg som en liten afrikansk gutt i et land med lite informasjon om Afrika. Gjennom oppveksten var det derfor ikke det viktigste for ham å bli mer norsk, livet hans handlet mer om en voksende interesse for å utforske afrikansk historie og en pan-afrikansk identitet.
Senere ville han videreføre kunnskapen sin. I over 15 år arbeidet han med barn, ungdom og familier som var i vanskelige situasjoner, før han flyttet til Johannesburg, i Sør-Afrika for åtte år siden. Der har han fortsatt arbeidet sitt, og det er fremdeles ungdom som står i sentrum. Når vi spør hvorfor han liker å jobbe med unge mennesker, nøler ikke Brother Buntu med å svare:
– De er utrettelige. De gir seg ikke før de har fått det vil ha, eller har krav på, sier Brother Buntu. Ungdom er sultne på kunnskap og innsikt, og de gir meg tro på livet.
For ham finnes det ikke noe som heter ”umulige” eller ”vanskelige” ungdommer. Han mener de fleste som sliter og lar være å følge normene samfunnet har satt, har følt seg tvunget til det som en forsvarsmekanisme som er viktig for dem å overleve.
– Men hvorfor tror du disse ungdommer stoler så mye på deg?
– Jeg er ikke redd for å innrømme hvis jeg har oppdaget en feil jeg har gjort. Jeg tør si i fra hvis jeg tar feil, og er åpen og ærlig med ungdommene, sier han.
Han sier det hjelper lite å være noe annet enn et ærlig og åpent menneske når du skal jobbe med unge mennesker.
– Mange har lidd og opplevd utrolig mye, og trenger ikke mennesker som ikke er ærlige og straighte med dem, forklarer Brother Buntu. Dessuten trenger de noen som kan lytte og ikke dømme dem for de valgene de har tatt.
Men han er ikke helt myk med disse ungdommene heller. Han er heller tøff, han vil ikke stakkarsliggjøre, men veilede.
– Jeg er nok en farsfigur for mange. Jeg er streng og firkantet på en del regler, men passer på å være konsekvent og å lytte til det ungdommene sier. Jeg tror på hard kjærlighet, grenser og forpliktelser. Men jeg har også høye forventninger til ungdom. Jeg vil de skal se sitt eget potensiale og være ambisiøse.
Brother Buntu er lett å få øye på. Han er høy, går rak i ryggen, og med frie bevegelser. Når vi møter ham er han kledd i afrikansk drakt, noe han ser ut til å trives i. Han snakker fort. Han bruker kroppen når han snakker. Det kan være nok i seg selv å sitte og se på ham, fordi hele hans vesen forteller noe om personen. Han forteller gjerne om sitt mangesidige kulturarbeid og forebygging for ungdom, men blir ordknapp når han blir spurt om noe som han føler blir for privat.
Ordet ”neger”
Brother Buntu grunnla Afrikan Youth in Norway (AYIN) tidlig på 90-tallet, et ressurssenter for ungdommer og familier med afrikansk bakgrunn. Organisasjonen har siden den gangen vokst, og det er noe som gleder Brother Buntu. Han viser til den konstante debatten om bruken av begrepet ”neger”. Dette ble startet av AYIN og ungdommene som var lei av å bli kalt det på skolen eller på gata.
– Organisasjonen ønsket i utgangspunkt å opplyse folk hva dette ordet betydde og hvilket historisk innhold det har, forklarer Brother Buntu.
Brother Buntu forteller om hvor slitsomt det var for AYIN å fronte denne debatten og mener ordet selvsagt burde vært uakseptabelt.
– Ungdommene startet en kampanje og gjorde Norge en stor tjeneste hva gjelder bevisstgjøringsarbeid.
Rasistisk
Med den betente rasismedebatten som har vært en del av det mediebildet, kunne vi ikke unngå å snakke litt om det.
– Etter min mening bygger det norske samfunnet på en en rasistisk tradisjon, sier Brother Buntu. Han forklarer videre at han ikke mener dette nødvendigvis betyr at mennesker er rasister for det, bare at den norske befolkningen er arvtagere til en rasistisk tradisjon som de må ta et standpunkt til, og gjøre noe aktivt for å endre.
Brother Buntu er enig i at Norge til en viss grad har beveget seg fremover når det gjelder rasismespørsmålet. Og selv om utviklingen i positiv retning går sakte, har han håp for fremtiden.
Han mener mennesker lever med fordommer myndighetene ikke tar på alvor, og man kan ikke snakke om rasisme for mye.
– Men rasisme er ganske ofte oppe i norske medier nå?
– Ja, det er mye prat om rasisme og diskriminering, men det er lite bredde blant de som får uttale seg, svarer Brother Buntu.
– Hvorfor tror du det er slik?
– Fordi et kjent ansikt selger saken bedre enn et ukjent, dessuten synes jeg norske medier er for late. De gidder rett og slett ikke å finne fram til de verdifulle stemmene der ute, utdyper han.
Han sier at et skikkelig oppgjør skal til før Norge får opp øynene for potensialet et virkelig flerkulturelt samfunn representerer. Han etterlyser respekt for å få til et velbalansert samfunn.
– De fleste jeg kjenner har lyst til å få det til i det norske samfunnet, men de føler de mangler respekt og de trenger å bli anerkjent og satt pris på, sier Brother Buntu.
Feige afrikanere
Brother Buntu er ikke redd å refse sitt folk. Han mener flere afrikanere i dagens Norge er blitt feigere i måten de møter myndighetene og det norske samfunnet på.
– Man får en følelse at de er redde for å miste det de har oppnådd og derfor ikke tør stå fram og si ifra, sier Brother Buntu.
– Mange er lei av å bli diskriminert og å måtte stille bakerst i køen gang på gang, men synes det er utmattende å fremme sine krav gang på gang.
Her trekker han fram foreldregenerasjonen som han mener ikke alltid har vært flink nok til å gå foran med et godt eksempel.
– Mange har vært så opptatt med å finne seg til rette i samfunnet og at de ikke alltid har klart å være rollemodeller for barna deres og vise hvordan man kan kjempe for sine rettigheter, forklarer Brother Buntu.
Han mener mange foreldre i lang tid har følt stor avmakt i møte med et samfunn som lukker flere dører enn det åpner. Samtidig mener han det også er forståelig at man ikke orker å skulle føre en politisk kamp hver eneste dag.
– Mange afrikanere i det norske samfunnet er slitne av å ikke bli hørt, av å være usynlige. Så slitne at de til slutt nesten godtar den usynlige rollen.
Tenke selv
Her mener Brother Buntu afrikanske organisasjoner har en stor utfordring. De må klare å være relevante for afrikaneres behov og samtidig ha gjennomslagskraft.
Brother Buntu mener afrikanere må bli flinkere til å lære barn og ungdommer evnen til å tenke og reflektere på egen hånd.
– Altfor ofte er vi så opptatt av å fortelle dem hva de må si og gjøre. Men det de egentlig trenger er å utvikle evnen til å planlegge, overveie, resonnere og realisere.
– Jeg er stolt av alle afrikanske ungdommer jeg har fått lov til å bli kjent med, de har gitt meg mye. Ikke minst en sterk tro på en fremtid som nytter og som skal skape positive forandringer. Som Marcus Garvey (jamaicansk nasjonalhelt og forkjemper for svartes rettigheter, red. anm.) lærte oss: ”Up you mighty race, you can accomplish what you will!”
Og med disse kraftfulle ord skilles våre veier. Utrops utsendte vandrer ut i den sydende Oslokvelden, mens Brother Buntu haster videre på opplysningens vei.
Fakta
Alder: 40
Familie: Familien kommer fra den karibiske øya Anguilla. Selv er Brother Buntu oppvokst i Norge og kan se fram til et nært forestående bryllup.
Aktuell: Kunstnerisk leder for den nylig avholdte Afrikan History Week, og prosjektleder for midtveismarkeringen av Mangfoldsåret i Oslo 14. og 15. juni under tittelen ”Total Global” sammen med Hannah Wozene Kvam, som blant annet er kjent fra teatergruppa Queendom
Yrkesbakgrunn: Har lenge jobbet med kulturforankret forebyggende arbeid. Er i dag bosatt i Sør-Afrika, der han jobber med lokalsamfunnsutvikling.
