Av og til kan du se en politidame (eller mann) på sykkel eller til hest. Men når du ser dem, er de nesten alltid ubevæpnet. Der jeg kommer fra ser du aldri en politimann uten våpen. Slik var det i det minste da jeg forlot stedet på begynnelsen av nittitallet.
Etter noen år i Norge reiste jeg for første gang på den tradisjonsrike, obligatoriske og meget underholdende turen til København. På reisen la vi merke til en plakat med påskriften ”Det er deilig å være norsk i Danmark”. Turen var fin, med et lite unntak for de vikingaktige utskeielsene vi ble vitne til under overfarten, men hva kan man gjøre? Da vi ankom København tok vi straks bena fatt for å se de store severdighetene. Vi kom først til en offisiell bygning, det kan ha vært rådhuset, eller noe lignende, jeg husker ikke. Synet som møtte oss var et sjokk. Ved inngangen sto tungt bevæpnete politifolk. Med geværer! Ja, maskingeværer!!
– Herre Gud! sa min kone. Hva er det som skjer her? Er Danmark i krig? Dette kan ikke være mulig! Vi hadde allerede vent oss til forholdene i Norge, og det ble en sterk opplevlse for oss igjen å se våpen i det offentlige rom. Skandinavia hadde tydeligvis større forskjeller enn vi var klar over. Norge var unntaket, i hvert fall på den tiden. Ting har jo forandret seg noe her også etter 11. september.
Men ennå i dag er det lite politi å se i gatene i Oslo. Og det er bra, fordi det betyr at de ikke trenger å være der. Jeg tror noe av grunnen av til at folk holder ut i Norge, til tross for den harde vinteren og alle andre vanskeligheter innvandrere må igjennom, er den sikkerheten og tryggheten som finnes i Norge. Det er sant at ikke alt er som før, men like fullt føler jeg en takknemlighet hver gang jeg kommer tilbake til Norge etter en utenlandsreise. For her kan mine barn og barnebarn gå trygt i gatene, ikke bare fordi det er lite politi der!
Den eneste gangen jeg har hatt problemer med politiet i Oslo, var da Utrop publiserte en sterk kritikk av politiet i forbindelse med Obiorasaken. Slik kritikk er vi selvsagt forpliktet til å fremsette når politiet ikke følger reglene. Lederen for Politiets Fellesforbund krevde å møte meg til debatt på radioen, hos en programvert som snakket samme dialekt som ham selv, så vidt jeg kunne høre. Med harme i blikket langet han ut mot avisen, og mente at vi kunne ikke skrive slikt, for det norske politiet er det beste i verden! Jeg ble stum. Jøss! Det beste i verden? Jo, det var sant, tenkte jeg, for det norske politiet går ikke med våpen og er sjelden å se i gatene. På den annen side er det ikke holdningene til lederen for Politiets Fellesforbund som gjør politiet i Norge så bra.
Disse tankene kommer til meg når jeg ser at det sies at Norge trenger minst 3700 nye politifolk. Og det er sant som det sies: Den organiserte kriminaliteten er i rask utvikling, og den bør det være en nulltoleranse for. Det sies i disse dager også at minst 2000 av de nye politifolkene bør ha innvandrerbakgrunn. Det får meg til å tenke på en annen episode, da jeg for første gang møtte en innvandrer-politimann her i Norge, en høy gutt med pakistansk bakgrunn. Det var i den forbindelse jeg ble fortalt at samer sjelden kunne bli politi fordi man på den tiden minst måtte være 1,75 meter for å komme inn på politihøyskolen.
Mye har forandret seg siden den gang. Derfor er det ekstra viktig at vi gjør vårt for å beholde den tryggheten vi føler i Norge. Befolkningen i landet vokser, det gjelder også innvandrerbefolkningen. Derfor må politistyrken gjenspeile den multikulturelle virkeligheten vi lever i.
