En kan si at den vestlige feminismen og den muslimske feminismen har et felles mål. Styrke kvinnenes stilling i samfunnet og likestilling mellom kjønnene. Men det er ikke dermed sagt at muslimske kvinner må brenne sine behåer for å bli regnet som feminister. Eller at muslimske kvinner må ta av seg hijaben for å være virkelige feminister.
Jeg kjenner flere muslimske kvinner, selvstendige, intellektuelle og frie individer, som bruker hijab. Av enkelte vestlige feminister blir disse kvinnene beskrevet som undertrykte og kuede under menns herredømme. En beskrivelse som jeg ikke kjenner meg igjen i. Disse vestlige feministene begår den feilslutningen at siden en muslimsk kvinne velger å bruke hijab og dekke kroppen, så er hun ikke frigjort. På den annen side kan en argumentere for at den muslimske kvinnen nettopp er frigjort siden hun velger å bruke hijab og dekke kroppen i vårt samfunn som i dag er så sexfiksert, der kvinnen ikke lenger fremstilles som noe annet enn et objekt. Og da er det litt av et paradoks å tenke at enkelte vestlige feminister karakteriserer muslimske menn som kvinneobjektiviserende beist. Forøvrig skulle en slik argumentasjon som enkelte feminister fremsetter tilsi at de også vil kjempe for de undertrykte nonnene. Jeg har ikke registrert noen fremstøt av det slaget.
Men så er det også en del forskjeller mellom den vestlige feminismen og den muslimske feminismen. Den vestlige feminismen slo virkelig igjennom på 1960- og 70-tallet. Da var de vestlige landene mer eller mindre sekulariserte. I Norge stod kampene blant annet om barnehageplasser, fødselspermisjon og lik lønn for likt arbeid. Den siste kampen er fortsatt ikke over. Hvilke kampsaker de muslimske feministene har, kan jeg ikke si noe om. De må de selv proklamere, og jeg lover å gi min fulle støtte til de sakene jeg er enig i.
Men det de vestlige feministene må forstå, ikke minst for å ikke støte de muslimske feministene fra seg, er at selv om den vestlige feminismen og den muslimske feminismen har de samme målene, så er det ikke gitt at kampene skal kjempes på samme måte, med de samme virkemidlene. Med fare for å skrive i klisjeer kan jeg ikke uttrykke det på noen annen måte: I dialoglandet Norge er mitt beste forslag at de vestlige feministene og de muslimske feministene finner sammen og inngår i dialog for å finne hva de skal kjempe for og hvordan disse kampene skal vinnes.
