Flesteparten av elevene på skolen er førstegenerasjonsnordmenn og -kvinner. Og de er velassimilerte, og så norske som det går an å bli.
Å være fra et sted er en viktig del av det å være norsk. Du kan ha bodd tjue eller tretti år i Oslo, men du er fortsatt fra Lofoten, Gudbrandsdalen eller en fjordbygd på Vestlandet. Det såkalte hjemstedet. For innvandrerne ble dette ”hellige” stedet man ”er” fra det landet man forlot og kom til Norge. Hjemlandet. Og etter hvert som innvandrerne fikk barn var de også fra dette ”hjemlandet”, foreldrenes hjemland.
Første skoledag presenterte jeg meg for elvene med navn, alder og hva jeg drev med, nemlig det at jeg studerer på Universitetet i Oslo. Jeg ventet på spørsmålet fordi jeg visste at det ville komme. ”Hvor er du fra?” Jeg ventet spørsmålet fordi jeg ikke er hvit i huden, og det er ikke mange lærere i skolen med mørk hudfarge. Jeg tror ikke en hvit lærer ville ha blitt spurt om det samme, med unntak hvis han eller hun hadde en veldig tydelig aksent. ”Jeg er fra Norge”. Overraskede ansikter, så svakt oppvendte munnviker og så ”Næææi, men du er jo ikke norsk”.
Ifølge disse unge nordmenn og -kvinner kunne ikke jeg være fra Norge. Jeg så ikke ut som en som ”er fra Norge”. Det passet rett og slett ikke med det de har opplevd og blitt fortalt om å være fra et sted. Selv som førstegenerasjonsnordmann, barn av innvandrere, er du ikke fra Norge, men fra ditt hjemland, dine foreldres hjemland. Jeg kan gå så langt som å si at i visse kretser er det ikke akseptabelt for en såkalt innvandrer å ha en tilhørighetsfølelse til Norge. Og om du har en tilhørighetsfølelse, så vil den trekkes i tvil. Og med tilhørighet til et sted følger også lojalitet til det stedet, og denne lojaliteten vil også trekkes i tvil.
Nå går det kanskje an å spørre, hva slags tilhørighetsfølelse får unge mennesker under slike omstendigheter?
Disse ungdommene som selv mener å ikke være fra Norge. Disse ungdommene som ikke uten videre godtok at jeg påberopte meg å være fra Norge. Disse ungdommene er velassimilerte i den tankegangen som mange såkalte grupper på ytre høyre kommuniserer, deriblant et velkjent stortingsparti. Det kan virke som at disse ungdommene har tatt til seg denne tankegangen, og ikke ser på seg selv som norske, og kommer heller ikke til å gjøre det i fremtiden. Hvis det er tilfelle, og det har et stort omfang, da har den norske stat et problem.
