Norge blir kaldt som is

De lyktes med planene og fikk etter valget i 2007 sin mann inn som medlem av Frps bystyregruppe i Bergen – Jarle Veivåg er nå et navn i media. Han beskyldes nå for å være både spion og AP-muldvarp i Frp. Aps mektige partisekretær beklager det hele; uakseptabelt og udemokratisk, mener han.

I begynnelsen av september presenterte statsministeren en rekke tiltak med kun det formål å begrense antall asylsøkere. Til tross for dette la ministrene vekt på at regjeringen fortsatt vil føre en mer human innvandringspolitikk. Men regjeringspartiene er langt fra enige seg i mellom.

Det er 40 millioner flyktninger i verden, og når ca. 10-15 000 mennesker søker seg mot Norge, blir dette blåst opp til en stor flyktningestrøm, som Norge altså må gjøre sitt for å begrense. Det har heldigvis kommet sterke reaksjoner mot regjeringens nye asylpolitikk fra flere hold. Men Kommunenes Sentralforbund (KS) er glad for innstramningene – på vegne av norske kommuner – som det heter fra det hold. Ja, og det med human; dette vanskelige begrepet henleder tankene til humanisme, som blant annet kjennetegnes ved at mennesket har en iboende verdighet og evne til tenkning og fornuft. Det motsatte av humant er inhumant, altså dyrisk. Det er ikke uvanlig å bruke setninger i dagligtalen som for eksempel ”inhuman behandling av dyr eller inhuman måte å slakte dyr på”.

Men hvorfor insisterer regjeringen på å bruke betegnelsen ”human innvandringspolitikk”? Kan samme regjering bruke betegnelsene ”human eldrepolitikk”, “human skolepolitikk” eller “human barnehagepolitikk”? Eller vil regjeringen gå inn for en mer human fiskeripolitikk? Det smaker ikke godt når en i forbindelse med asylsøkere tar i bruk betegnelsen human. Er ikke asylsøkere først mennesker, og dernest personer som trenger beskyttelse?

Hva vi betegner med hvilke ord anskueliggjør hvilke holdninger vi har. For meg handler det om å ha en solidarisk, sjenerøs og seriøs asylpolitikk som springer ut av grundige vurderinger. Det handler om hvilket grunnleggende menneskesyn politikere og nasjon har. Hva de definerer som menneskeverd.

Valgkampen har definitivt begynt. Landets to største partier ruster seg til kamp mot hverandre og for å kapre til seg flest mulige velgere. For velgere vil det være vanskelig å holde rede på hvem sin muldvarp som sitter hos hvem, eller å vite hvem som har kuppet hvem sitt slagord om asylsøkere.

Enda en bekymring gjelder det faktum at nesten ingen personer med minoritetsbakgrunn i dag er etablerte som rikspolitikere. Heller ikke har noen oppnådd lederverv i kommunestyrer som ordfører eller byråd. Stortinget er fortsatt hvitere enn velgersammensetning. Situasjonen innad i partiene og de landsdekkende organisasjonene som for eksempel LO og NHO, er heller ikke særlig annerledes.

I mangfoldsåret ser det enda verre ut. Det sporadiske innslaget av etniske minoriteter en har hatt i Stortinget vil sannsynligvis forsvinne i neste periode. Kynisk konkurranse mellom de to største partiene kan føre til et Norge som er hvitere enn snø og kaldere enn is.