Svart –med et hjerte av gull

Dette visste innbyggerne å sette pris på da de i 2000 skulle kåre bygdas viktigste person i det forrige århundre. Det ble dødt løp mellom helse- og menighetssøster Mathilde Phillips og motstandsmannen Ola Hegerberg. Da Mathilde Phillips søkte på jobben som helse- og menighetssøster i Lørenskog i 1937 fikk hun mange advarsler om at hun ikke burde flytte til den såkalte «knivstikkerbygda».

– Det er farlig på Lørenskauen, det bor så mange tatere der, advarte distriktslegen.

Afro-amerikanske røtter

Men Mathilde fulgte sitt sterke kall om å hjelpe de syke og pleietrengende. Hun fortalte senere hvor feil legen tok.

”Se der kommer negeren”, sa den ene. ”Nei det er skolesøstra vår”, sa den andre.

– Jeg fikk jobben, og aldri har noe menneske krummet et hår på mitt hode i Lørenskog selv om jeg ofte fartet omkring på sykebesøk nattetid på sykkel, sa hun til avisen Vi på Lørenskog.

Flytte rundt
Ved århundreskiftet gikk en britisk sjømann med afro-amerikanske røtter i land i Kristiansund. Skjebnen ville det slik at ved et av sine besøk i Metodistkirken traff han den lokale losens datter. De giftet seg og fikk datteren Mathilde Phillips den 21. januar 1900.

Mathilde vokste opp i Bergen og det var der spiren til omsorgsarbeid ble lagt. I ungdomsårene jobbet hun ved et barnehjem og søkte så om å komme inn på sykepleien. Hun møtte mange fordommer, men ved hjelp av den innflytelsesrike Jebsen-familien i Bergen ble hun tatt opp som student ved Lillehammer sykehus i 1921. Etter endt utdannelse og praksis ved ulike sykehus i Bergen arbeidet hun som menighetssøster i det veiløse øysamfunnet Tustna på Nordmøre. Etter tre år måtte kommunen la henne gå på grunn av dårlig økonomi. Deretter fulgte ti år i helsevesenet på Jevnaker. Den enorme forskjellen på fattig og rik skal være det Mathilde husker best fra de årene.

Hjerterom og husrom 
Søster Mathilde hadde lenge hjemmekontor og det var ikke sjelden folk kom hjem til henne for å avluses. Da la hun bare et papir på gulvet og satte i gang. Forholdene var generelt svært dårlige i bygda. Mangelen på ordentlige hus, mat og klær førte til at spesielt tuberkulose florerte.

– Arbeidsledig ungdom lå til køys for å holde varmen. Det var ikke uvanlig at sengetøyet frøs fast til veggen vinterstid, fortalte hun til avisen.

Fargeblinde
På slutten av 1930-tallet jobbet Mathilde med å få oversikt over alle tuberkulosetruede barn i distriktet gjennom den nyopprettede skolehelsetjenesten. Dermed fikk alle barna treffe «Søster Mathilde» og hun ble svært populær blant bygdas befolkning.

– Alle ungene er fargeblinde, svarte Mathilde da noen spurte om hvordan hudfargen hennes påvirket situasjonen.

Selv om Søster Mathildes hudfarge var uvanlig i Lørenskog i etterkrigsårene var det sjelden at hun opplevde ubehageligheter. Hun forteller selv at hun kun hørte at noen bemerket det to ganger.

– Jeg møtte to gutter på sykkel. Den ene var ny i bygda men den andre var kjent. ”Se der kommer negeren”, sa den ene. ”Nei det er skolesøstra vår”, sa den andre. Mathilde var opptatt av ungdom og de problemene de slet med.

– La for all del de unge ta med seg venner hjem og vis interesse for det de holder på med, sa hun. Ingenting kunne stoppe Mathildes trang til å hjelpe dem som led. Hun tok seg fram til fots, på sykkel og tilslutt på moped.