- Gud hjelpe flyktningene! - 18.09.2008
Når kvinner med sjal haster gjennom ørkenen i Sudan.
Når ungdommer uten bagasje bakpå lastebiler ser i kamera med redde blikk. Når flyktninger i ly av mørket løper over grensene. Når foreldre trøster barna så de ikke skal lage lyd og vekke oppsikt på toget, i lasterommet eller på bussen. Når barn i krig har kommet bort fra foreldrene og etter år sitter alene på flyet for å bli gjenforent. Når flyktninger sitter sammenpresset i småbåter. Når smuglere med gevær truer alle over bord hvis kystvakten kommer. Når TV viser containere som åpnes og forkomne flyktninger utmattet gisper etter luft. Da verker vårt hjerte for dem. Noen gråter. Og mange av oss kristne sender en desperat bønn: GUD! HJELP DEM!
Når de samme menneskene har fått dusjet og spist. Når de har fått nye klær og bakgrunnen på bildet ikke lengre er av slitt blå plast, men av furusenger og skumgummimadrasser på et norsk asylmottak. Da klarer ikke vår hjerne å henge med. Vi klarer visst ikke å koble. At det er de samme menneskene. Hvorfor kjenner vi ikke igjen de samme redde øynene? De samme sterke historiene som bevegde vårt hjerte? Gud hørte kanskje vår spontane bønn. Og han kan hjelpe. GJENNOM OSS.
Nå er 42 millioner mennesker på flukt. På flukt fra fare, fra undertrykkelse og fra trussel mot muligheter til liv. I Norge kjemper politikerne for å vise hvor restriktive de er. Hvor få flyktninger de ønsker å ta imot, hvor harde de ønsker å være mot de som søker beskyttelse her. De prøver å signalisere noe de tror ”folk flest” vil ha, så de ikke skal miste velgere.
Nå må folk flest snart våkne, og si ifra at vi vil være en humanitær stormakt, et land som beskytter flyktninger!
KIA nekter å godta at politikere setter flyktningers liv på spill i sitt eget innenrikspolitiske imagespill. De som klarte å flykte fra fare og kom seg trygt over havet, gjennom ørkenen og ut av plastbåten, de fortjener å finne den beskyttelsen de har gått gjennom natten for. Her. Som et av landene helt i verdenstoppen hva gjelder velstand, ber vi norske politikere i anstendighetens navn, om å hjelpe flere flyktninger. Og vi ber kirkens folk etter Mesterens ord om å invitere den fremmede inn, og elske innflytterne som seg selv. I KIA møter vi asylsøkere og flyktninger daglig. Deres historier ryster oss. Men kontakten gjør også at vi vet at det går an. Det går an å hjelpe flyktninger, også for alle oss som ikke jobber i Afrika eller Asia i en internasjonal hjelpeorganisasjon. Der vi bor rundt i Norges bygder og byer kan vi kjempe for flyktninger. Vi kan ikke hjelpe alle. Men alle kan vi være det medmennesket, det smilet, den vennlige middagsinvitasjonen, den høyrøstede kommunestyretaleren som gjør at en flyktning finner et nytt liv her i Norge.
Flyktningene trenger flere høyrøstede støttespillere nå.
