For her var det ingen som tok ting som ikke tilhørte dem. Du kunne parkere din sykkel ulåst hvor som helst. Og mange steder det var ikke engang nødvendig å låse døra hjemme. Når du besøkte venner kunne du la skoene stå utenfor.
I det hele tatt var det mye nytt og merkelig i dette landet som jeg hadde bestemt meg for å bosette meg i. Og gjennom mine 15 år i Norge hadde jeg aldri selv vært vitne til kriminelle handlinger, bortsett fra noen småunger som nasker, ikke mer. Ikke før nylig.
Men altså, i forrige uke, fikk jeg meg en skikkelig støkk. Jeg ble faktisk kvalm. Jeg sto på en full trikk, som nettopp hadde stoppet på en holdeplass. En masse folk kom på. Blant annet observerte jeg en eldre dame, som hadde to menn stående rett bak seg. Vonde minner fra mitt forrige hjemland slo ned i meg som et lyn. Den ene mannen, som hadde jakken over skulderen, hadde begge øynene festet på den gamle damens veske. Med den ene hånden forsøkte han å fiske noe ut.
Begge ranerne var klar over at jeg hadde sett hva som foregikk. Men ingen andre på trikken så ut til å ha lagt merke til noe. Jeg var i sjokk. På tross av alle avisskriverier hadde jeg aldri selv opplevd noe slikt: To erfarne ranere bak en uvitende eldre kvinne. – Hva gjør jeg nå, tenkte jeg.
I samme øyeblikk kom jeg til å tenke på hvordan mange hadde begynt med åpenlyst hasjsalg ved Akerselva for fire år siden. En dag var jeg der sammen med en såkalt samfunnsengasjert aktivist – det var i hvert fall mitt inntrykk – og jeg spurte ham hva vi kunne gjøre for å komme problemet til livs. Jeg var himmelfallen over svaret hans.
– Alfredo! Dette er ikke vårt problem. Det er politiets problem. Svaret har jeg hatt i bakhodet hele den følgende tiden, mens jeg så hvordan denne typen kriminalitet fikk utfolde seg fritt i mitt eget nabolag. På de fire årene har jeg ikke sett mye til politi og myndigheter som har forsøkt å rydde opp.
Med dette i tankene var min reaksjon på ransforsøket på trikken at nå skulle jeg gjøre noe! Jeg begynte å rope høyt at jeg skulle gå av. – Vær så snill å flytte dere, jeg skal av! På denne måten håpet jeg at ranerne skulle miste konsentrasjonen. Det fungerte. De var ute av stand til å gjennomføre ugjerningen, og både damen og jeg gikk av på neste stopp. Hun hadde ikke merket noen ting, og spaserte av sted. Jeg fortsatte min egen vei, fremdeles opprørt. Ransforsøk rett for øynene mine – i Oslo!
Noen vil sikkert si at det dreier seg om småkriminelle, og at vi ikke bør hisse oss opp over bagateller. Folk på Nedre Grünerløkka tenker noe annet. De begynte for noen måneder siden å møtes jevnlig. Flere og flere har sluttet seg til, og nå legger vi press på myndighetene for at noe skal skje. Engasjementet er stort og aktiviteten hektisk. Informasjonkampanjer, opphenging av plakater tilstedeværelse i gatene og dialog med byens politi og politikere er stikkordene. Og i det siste har politikerne og politi faktisk svart med konkrete tiltak, noe også avisene har fanget opp. Dette er direkte demokrati i praksis. Jeg er stolt, og dessuten uenig med min venn, som avfeide problemet med å vise til politiet. For å hindre at småkriminaliteten utarter til noe verre kreves det – som i så mange andre saker – engasjement og handling fra den jevne borger, grunnstenen i demokratiet.
