I en naturfagbok for tiende klasse blir elevene fortalt at høflighet er en egenskap som bestemmes av miljø, og ikke arv. Altså er ingen av oss født høflige, men det er noe vi har tillært oss som sosialt handlende individer. Og siden høflighet er en tillært egenskap (gjennom sosiale relasjoner) er noen mer høflige enn andre. Teorien ble demonstrert for meg i praksis en tidlig morgen på t-banen.
Klokken syv på morgenkvisten sitter jeg på t-bansetet på vei til universitetet. I ”boksen” på andre siden av midtgangen sitter to unge gutter, den ene med bena på setet. På neste stasjon kommer en dame på, som spør en disse guttene om han kan sette seg litt nærmere vinduet slik at hun får plass ved siden av ham. Hvorpå denne unge mannen svarer med en litt frekk tone: – Hvorfor det? Hun spør ham igjen om ikke han kan sette seg lenger inn. – Faen’a, det er jo masse plass der. Damen ser ut til å ignorere den siste kommentaren fra den unge gutten, og setter seg ned.
Denne unge guttens oppførsel faller inn under kategorien drittunge. På folkemunne i hvert fall. Det er mulig, nei, det er helt sikkert at sosiologene ville ha brukt et annet begrep, men han er som en fireåring, fullstendig uvitende om normer for sosial samhandling: drittunge.
Men nå er det ikke bare unge gutter (og jenter) som tilsynelatende ikke er innforstått med den rådende norm for sosial samhandling. Det går ikke en dag uten at jeg ser voksne mennesker oppføre seg som drittunger. Hvis du tar t-banen jevnlig, så vet du kanskje hva jeg snakker om.
T-banen kjører inn på plattformen. Folk reiser seg fra benkene og beveger seg mot kanten. T-banen stopper, dørene åpnes. Der står en vegg av mennesker som vil inn, samtidig som du prøver å komme ut. Og du sier: – Unnskyld, unnskyld, mens du maner deg vei gjennom massen som vil inn, inn, inn, og du har egentlig lyst til å filleriste dem og si dem noen sannhetens ord: – Drittunger!
Hva denne egoismen, hos både unge og voksne, skyldes, kan det være mange forklaringer på, og det er helt sikker mange sammensatte årsaker til slik oppførsel.
En liten stund tenkte jeg at dette var tegn på et kommende sosialt anarki hvor alle normer går i oppløsning. Den tanken slo jeg raskt fra meg, fordi det alltid er en norm i et samfunn, om så normen er at det er ingen norm.
Skal man se litt funksjonalistisk på det, så er de sosiale normene der av en grunn. Sosial samhandling innebærer at vi, i overført betydning, truer hverandre. Vi truer hverandres rom når vi må stå tett i tett på en t-bane, og da er den rådende norm at vi unngår øyekontakt og unngår, såfremt det er mulig, å stå ansikt til ansikt overfor mennesker vi ikke kjenner. Flere jeg kjenner har fortalt meg at de tar med seg en bok på t-banen, fordi de ellers ikke vet hvor de skal feste blikket den tjue minutter lange turen på vei til jobben.
De rådende normer for sosial samhandling motvirker (til en viss grad i hvert fall) de trusler vi utsettes for gjennom ufrivillig sosial samhandling, som en t-banetur, slik at vi unngår konfrontasjoner som den som jeg ble vitne til på morgenkvisten.
Det i seg selv er et godt nok argument for å bevare de rådende normer for sosial samhandling, noe både unge og voksne trenger å jobbe med.
