Etter en årrekke uten systematiske rutiner og programmer for å integrere nyankomne fikk Norge i 2004 endelig introduksjonsordningen. Den betød rett og plikt til norskopplæring og kvalifisering til arbeidslivet de to første årene etter ankomst. Den nyeste ordningen er kvalifiseringsprogrammet som begynte i fjor, og som lovfestet tilsvarende rettigheter og plikter for dem som har vært her noe lengre. Begge programmene legger stor vekt på økonomisk støtte og tett oppfølging og veiledning av konsulenter med nok flerkulturell erfaring.
Favoriserer de sterke
Begge er et skritt i riktig retning fordi de så klart fremhever kvalifisering og kompetanse. Men ingen av dem legger til rette for et fullverdig utdanningsløp for de som ved ankomst har lavest formelle og reelle kvalifikasjoner. Dagens system favoriserer dem som allerede har utdanning fra hjemlandet som tilsvarer videregående eller høyere. Men hva skjer med alle de som er analfabeter, eller bare har en (ufullstendig) barneskole å vise til? Det finnes ingen klar politikk for disse gruppene, og mulighetene for kvalifisering er dessverre fremdeles små. Det mangler en klar politikk for å bekjempe analfabetisme, det mangler politisk vilje til å oppmuntre folk til å ta utdanning. Dessuten har grunnskoler og videregående for voksne ikke nok kapasitet.
Gir opp utdanning
Den mest åpenbare flaskehalsen er videregående skole for voksne. Slik utdanning er det minimum enhver arbeidssøker i Norge i dag bør ha for å kunne konkurrere på arbeidsmarkedet. Ikke bare ser vi at førstegenerasjons nordmenn sliter med denne utdanningen. Men de voksne nyankomne som har behov for denne typen utdanning mangler støtte fra staten. Resultatet er at mange gir opp før de får begynt fordi det ses på som for dyrt og vanskelig å gjennomføre det våre ungdommer kommer gjennom på tre år. Det bør derfor komme klarere incentiver i form av lån og stipend, og kapasiteten og de tilrettelagte oppleggene må utvides. Vi må kjempe for en nasjonal dugnad for å motvirke analfabetisme hos minoritetsspråklige, og en nasjonal dugnad for å etablere flere grunnskoler og videregående skoler for voksne, samt andre yrkesrettete kvalifiseringsprogram som gir mulighet for et lengre og bredere løp enn det som er tilfellet i dag.
Regjeringen må handle
Ringvirkningene av slike mer dyptgripende reformer vil bli en omfattende forbedring for store grupper av minoritetsspråklige, deres familier, arbeidsmarkedet og samfunnet generelt. Både integreringsviljen og -evnen vil styrkes. Derfor bør ballen spilles tilbake til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som har vært den viktigste drivkraften i de nye kvalifiseringsordningene, men som ennå ikke har funnet en løsning for de svakeste gruppene.
