- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Den siste tiden har vært hendelsesrik, fra økonomisk krise og børskrakk rundt omkring i verden til lansering av bøker fra 103-åringen Haakon Lie og de gamle politiske motstandere og veteraner i norsk politikk Nordli & Willoch. I bakgrunnen har alles Jonas Gahr Støre seilt opp som Aps nye politiske wonderboy: Både Ap-kvinner, ordførere og urgamle veteraner erklærer Støre for å ha usedvanlig god nese for politikk. Også resten av befolkningen i Norge tilber mannen og trygler ham om å bli leder for både partiet og regjeringen. For meg er det i et demokrati svært betryggende å vite hvem statsministeren blir god tid i forveien, i motsetning til land som styres av for eksempel familiedynastier.
Mennenes verden tok brått slutt da nyhetene fra Finland begynte å prege massemediene i Norge. En tirsdag i september gikk en svartkledd og maskert mann inn i en skolebygning i Kauhajoki og begynte å skyte rundt seg på egen skole. Ti personer som ble drepte var elever på yrkesskolen. Etterpå vendte drapsmannen våpenet mot sitt eget hode, fyrte av et skudd og døde. Det viste seg at drapsmannen hadde planlagt massakren lang tid i forveien. Eksperter vil ha det til at det er store likheter mellom drapsmannen nå, og han som skjøt vilt rundt seg og drepte åtte personer på en skole i Finland i 2007.
Kort tid etter gikk mediesirkuset i Norge på høygir; psykologer, psykiatere og andre forstå-seg-på-vold inviteres i alle mulige debattprogrammer på radio og tv. Avisene fylles av disse ekspertene som prøver med alle mulige psykologiske vinklinger for å forstå og forklare fenomenet. Hvordan kunne det skje? Kan det skje i Norge? Hva kan en gjøre for å hindre at noe slikt kan skje i Norge?
For meg er det interessant hvorfor en slik tragedie oppfattes som en uforståelig psykologisk gåte, og ikke en terrorhandling?
Terrorisme defineres vanligvis som noe som har til hensikt bevisst å skape frykt og ved konkrete handlinger ramme sivilbefolkningen. Denne definisjonen tar ikke hensyn til om handlingen foregår i krigsområder eller ei. Om terrorhandlinger er utført av selvmordsbombere eller desperadoer med pistol. Definisjon på terrorisme tar sier heller ikke at det må foreligge noe politisk motiv. Og endelig sier den ikke at handlingen må begås av spesielle etniske og/eller religiøse individer med eller uten tilknytning til en organisasjon, for at eksperter skal karakterisere det som terrorisme.
Ord og begreper for å karakterisere andre er et spørsmål om både makt til å definere, samtidig som det er et uttrykk for egne holdninger til det en definerer. Hvis mannen i Finland var sønn av afghansk flyktning og muslim, hadde da eksperter anstrengt seg for å forstå mannen og motivet like mye som tilfelle er med ’finske mannen’? Kunne en tenke seg at eksperter på vold, politikere og politiet hadde endt opp med å karakterisere det hele som terrorisme? Det er utrolig hvilken tyngde definisjonsmakten kan få.
