I siste nummer av Utrop kommenterer Majoran Vivekananthan regjeringens forslag til innstramninger i asylpolitikken. Det kunne vært fristende å påpeke alle de feil som framkommer i kommentaren, som for eksempel at asylsøkere kan brenne av seg huden på fingertuppene og slippe unna med det. Jeg velger likevel her å ta opp et annet aspekt.
Mistenkeliggjøring
For verre enn alle de feilaktige påstandene som fremmes i kommentaren er de grove angrep som rettes mot meg som person. Under overskriften ”forkastelig menneskesyn” angripes undertegnede med blant annet henvisning til regjeringens vedtak om strengere regler for familieetablering. Dette er regjeringens beslutning og som har blitt framført av statsminister og statsråd i offentligheten, men det er kanskje mer opportunt å mistenkeliggjøre motivene til en kvinnelig statssekretær? Det formelig renner ut insinuerende, løgnaktige og feilaktige påstander om både hva jeg egentlig har ment og sagt.
Den andre henvisningen som skal vise mitt påståtte ”forkastelige menneskesyn” er en henvisning til en debatt med SOS rasisme. Bakteppet var at politiet kommer trolig til å innstille på at det tas ut tiltale mot mellom 20 og 30 personer etter voldsepisoden på Nordbybråten asylmottak i Våler i Østfold juli, da utenforstående gikk til angrep på kvinner og barn. SOS rasisme greide likevel å gi regjeringen hovedansvaret med begrunnelsen at forholdene ved mottakene var for dårlige. Som om det skulle kunne legitimere, at voksne menn som ikke bodde på mottaket, bruker vold mot personer som har søkt beskyttelse i Norge mot overgrep og konflikt?
Frykt
Symptomatisk nok la SOS rasisme gjennomgående ansvaret over på systemet eller etniske nordmenn. Og ja, det fins rasistiske holdninger blant noen etniske nordmenn, så vel som at systemer kan virke diskriminerende. Men i tillegg til det var mitt poeng i debatten at fordommer eksisterer på tvers av etniske skillelinjer. Samme dag hadde Tabloid avlyst en debatt jeg skulle ha deltatt i om boken til Amal Aden. Årsaken var ikke at redaksjonen ikke fant noen som støttet henne., men at ingen turde å stå fram av frykt for repesalier. Med bred penn har hun skrevet om fordommer mot etniske nordmenn i sitt somaliske miljø. Om grove overgrep mot somaliske barn. Og ikke minst om hennes opplevelse av at norske myndigheter svikter de unge.
Asylsøkervenner
Jeg har tidligere jobbet mye med ungdom med ulik etnisk bakgrunn som seksjonsleder for oppvekst og fritidsavdelingen i Bydel Gamle Oslo. En viktig del av arbeidet var nettopp å legge til rette for at fordommer og stereotype forestillinger om andre skulle erstattes med bilder av det enkelte unike individ. At vi som enkeltindivider ikke kan ta ansvaret verken for andres handlinger eller holdninger fordi vi tilfeldigvis har noen like ytre kjennetegn. Nettopp fordi vi alle har behov for å skape en orden i alle inntrykk vi møtes med, dannes stereotype forestillinger inni våre hoder. Disse stereotypene må konfronteres for å kunne endres. For mitt eget vedkommende har jeg langt færre fordommer mot asylsøkere enn mot gamle damer på Frogner med blågrått hår. Basert på noen få ubehaglige møter innbiller jeg meg at alle tilsvarende damer er grinete, bitre og sniker i påleggsdisken. Sannsynligvis et resultat av at jeg ikke personlig kjenner noen gamle damer med blågrått hår fra Frogner som kan korrigere dette bildet, mens jeg derimot har gode venner som har kommer til Norge som asylsøkere.
Diskusjon om asylpolitikk skaper ofte sterke følelser. Det er naturlig all den stund dette dreier seg om mennesker. Nettopp derfor er det viktig med en viss edruelighet i argumentasjonen. Helt grunnleggende for en vellykket integreringspolitikk er at vi tåler annerledeshet. Vi må akseptere uenighet. Vi må tolerere at andre har andre standpunkter uten å stemple hverandre. Det er faktisk argumentene som framføres som er viktige og som bringer oss framover. Nedsettende, løgnaktige og ondsinnede karakteristikker av andre bidrar til det motsatte.
