- En svunnen tid - 01.10.2008
- Staten er blendahvit - 19.09.2008
- IMDi milevidt foran UDI - 18.09.2008
Hva er en scene? Et fysisk avgrenset rom, hvor noe trer frem, som utsikten fra et berg i mørket – eller leketøy i en boks, som en flukt i fangenskap – et sted i teksten, hvor hemmeligheter åpenbares – eller bare et bilde, som glimtvis lyner opp i bevisstheten og røper uante ladninger fra en svunnen tid?
Veggene er prydet av malerier akkurat slik jeg husker dem. De fleste hadde jeg sett og hørt før flukten. Men det er noen nye som jeg vet lengter etter å bli hørt. Hvert maleri forteller en historie og sammen snakker de om et rikt liv – min morfars liv. Historien maleriene vet, men ikke vil fortelle. For også de har hemmeligheter. Hemmeligheter de ønsker å beskytte. Men lytter man nøye, kan man høre dem hviske sine hemmeligheter til hverandre.
Farfars stemme
Morfar snakket ikke mye; ikke til noen. Men han snakket til maleriene sine. Selv om han bare hvisket. Hviske gjorde han også hver kveld under fikentreet i hagen, mens han betraktet utsikten over byen. Etter hvert lærte jeg også å sette pris på utsikten. Og plutselig begynte jeg å høre maleriene snakke, og selv om jeg hadde hørt morfars stemme kun et par ganger før, kjente jeg igjen stemmen hans.
Skogen sover
Mor dro meg med seg og et stykke unna snudde jeg meg for å se etter huset vårt. Jeg kunne så vidt skimte huset, men det store fikentreet var fortsatt synlig. Så jeg trøstet meg selv med at morfar stod der og hvisket til meg. Men hviskingen ble til stillhet, og tilslutt erstattet av klynking og hysjing. Klynkingen og hysjingen var ikke bare min og mors. Skogen var fylt av andre flyktninger. Og muttstille vandret vi gjennom skogen som om vi var redde for å vekke den. Jeg lukket igjen øynene i frykt for å se skogen bli levende.
Etter 10 år fant jeg veien tilbake ut av skogen. Tilbake til huset der fikentreet fortsatt stod, men alene; uten morfar. Og like mye som jeg ikke kunne fatte at han var borte, gledet jeg meg til å høre etter hva maleriene hadde å fortelle. Noen snakker om savn og mistro. Andre om forsoning og fred. Og det aller siste han malte. Det sier ingenting. For her er hemmeligheten i teksten: Mitt hjem er der jeg står.
