- Palestinsk velvære - 01.10.2008
- Poetisk pilegrimsreise - 19.06.2008
- Jeg er ikke rasist, men - 29.05.2008
Min datter på to år derimot finner det helt naturlig at alle vet hva hun heter, hun har kommet til paradis på jord. Her sitter folk ute hele dagen, og kvelden. Det er varmt og deilig og det står alltid et fruktfat plassert på et lavt bord i akkurat passe høyde for småfolk som henne.
Vi har god tid hver dag, går på besøk og får servert god mat og nyplukkede druer. I tillegg er det unger nesten overalt. De løper sammen, ler, tuller og bestemmer leken selv. De litt større barna passer på de små som velvillig føyer seg etter de eldre sine befalinger. Lite blir organisert fra de voksne sin side, vi er i nærheten og følger leken på avstand. Minnene fra barndommens somrer her smaker av frihet. Det var alltid noe å finne på og de fleste steder kunne vi løpe rundt helt fritt.
En kan forestille seg at det er en omstilling å komme hjem til Norge etter tre uker med herlig mat på lave fat, fri lek og melonplukking på markene i solnedgangen. Da datteren gikk i parken med sin far strenet hun bort til den første og beste jevnaldrende hun fant, smilte litt skjevt og så på ham med forventningsfulle øyne. Responsen var laber. Etter å ha blitt arabisert i tre uker, fått masse oppmerksomhet og blitt vant til at ”alle” vil leke kom hun tilbake til Norge hvor vi tidlig lærer oss å sette grenser. Grenser for hva som er passende hvor og til hvilken tid. Mange småfolk i parker og på lekeplasser får en viss kontakt og begynner å leke sammen. Samtidig blir vi sosialisert til å ikke snakke med folk vi ikke kjenner. Og det er heller ikke en selvfølge for et barn å leke med et annet, helt fremmed barn som kommer bort på lekeplassen. Det er feil å si at alle nordmenn er reserverte, men vi er opptatt av å beskytte våre private sfærer. Noen ganger signaliserer vi dette ubevisst, uten å selv være oppmerksomme på det. Vi ønsker vel ikke å være avvisende?
Et lite opphold i en annen verden bidrar ofte til å sette ting i perspektiv. Min datter har nå vent seg til at ikke alle barn i parken vil leke med henne, men jeg håper hun fortsetter å si hei til dem, og at hun fortsetter å møte andre med den herlige, barnlige åpenheten som ofte får overgår skepsisen til det vi ikke kjenner.
