- Kulturminister etterlater ingen minnesmerker - 10.06.2009
- Tamilene er klare for demokrati - 11.05.2009
- Derfor har Norge et ansvar - 05.05.2009
Jörg Haider ledet fra 1986 det østerrikske Frihetspartiet (FPÖ) fra å være et mindre betydningsfullt parti som strevde med sin delte arv – nasjonalismen og liberalismen – fram til spektakulære valgseire. Det er ingen grunn til å glede seg når en innflytelsesrik politisk leder nå er gått bort før sin tid. Og det er heller ingen grunn til å tro at populismen i Europa vil forsvinne med Haiders bortgang.
Haider var på mange måter arketypen på en populistisk leder: karismatisk, kontroversiell på grensen til det sjokkerende, mot “eliten” og for “folket”. Samtidig var han selv en del av førersjiktet i samfunnet både når deg gjaldt økonomi og utdanning. Jusdoktoren, som var ventet å få en lysende akademisk karrière, arvet det meget verdifulle godset Bärental av sin onkel. Men politikken lokket mer enn penger og paragrafer.
Det har forundret mange – politiske analytikere og lekfolk – at populismen har fått et så fast grep om store velgergrupper i mange av de mest tradisjonsrike demokratiene i verden, nemlig de vesteuropeiske. Forklaringene spenner fra sosialdemokratiets borgerliggjøring, som angivelig driver arbeiderklassen i armene på folkelige antielitister, til at kapitalismen har gått inn i en ny fase som skaper “moderniseringstapere”, folk som faller fra i den rivende teknologiske og økonomiske utviklingen, og som samfunnet ikke makter å trekke med. Andre legger vekt på de populistiske ledernes utstråling og personlige evner. Enkelte forskere går så langt som å snakke om en styringskrise for demokratiet, og sier at politikerne som sitter med makten får stadig vanskeligere for å forklare velgerne hvorfor de handler som de gjør i en mer komplisert, global virkelighet, der alle er avhengige av alle.
Og kanskje må vi nettopp analysere demokratiet vårt på nytt for å finne forklaringen på hvorfor Fremskrittspartiet har så stor suksess når de kritiserer de andre partiene for å være “handlingslammet”, “dobbelmoralske”, “snillistiske”, “overformynderske” og så videre. Hvorfor appellerer denne typen kritikk til så mange velgere? Kan det være en kjerne av sannhet i det som dypest sett er en systemkritikk, og dermed en demokratikritikk? Utrop mener det bør bli mindre avstand mellom folk i dette landet. Det gjelder styrende og styrte, så vel som majoritet og minoritet. Så lenge demokratiet ikke fornyes vil populismen bestå. Et første skritt på veien vil være å utrede muligheter for større folkelig innflytelse over utformingen av politikken. Dermed vil populismens fremste tankefigur miste troverdighet, nemlig at det finnes en elite som styrer til sitt eget beste – og på bekostning av “folk flest”.
Populisme og klima
I parentes bemerket: Frp – Norges hjemlige høyrepopulister – er også partiet som nektet å slutte seg til klimaforliket mellom de andre partiene, og som først i det siste har innrømmet at det likevel kan være sammenheng mellom menneskeskapte utslipp og klimaendringene.
