- Unikt integreringsteater i Lillestrøm - 16.10.2008
Det er tirsdag og øvingsdag. Oleana fra Ukraina dukker opp i vekteruniform, rett fra jobb. 68-årige Anne legger fra seg sykkelhjelmen og gir gravide Thao fra Vietnam en klem. Seks, syv unge damer kommer rett fra den videregående skolen. De gleder seg åpenbart til å øve og til å treffe hverandre. 24. oktober er det premiere på Kvinnestemmer, første forestilling i et nyskapende teaterprosjekt i Norge, P:UNKT. Målet er å skape et møtested for innbyggerne i Skedsmo Kommune, der vel 13 prosent er innvandrere.
Fra scenen høres kvinnestemmer: ”Side om side vil vi at tankene skal stå uten å konkurrere – være et speil på verden og på Lille Store Strøm. ” ”Stemmer som ikke stemmer, men som ønsker å stå side om side i en verden der det som ikke stemmer, fort kan bli usynliggjort. ” Brått rettes lyskjeglen mot Oleana Khimich. Russisk folkesang og en fyldig, kraftig stemme fyller rommet, mens de andre skuespillerne tramper takten, energisk og entusiastisk. – Hepp! Hepp! Hepp! roper regissør Anne-Mali Sæther og hopper demonstrativt framover golvet. Føttene klaskes resolutt i golvet. Dansetakten skal markeres. Derom ingen tvil. Det er gjennomkjøring av forestillingen. Bolker og scenebilder finpusses. Snart er det norske Eva Watterud sin tur til å føre an i en forrykende rock’n roll. Hun utfordrer Thao Nguyen, mens alle kvinnene, unge og eldre, rocker vilt og hemningsløs. Senere svarer Thao med en grasiøs, langsom vietnamesisk dans med yndige fingerbevegelser. Kloden snurrer rundt. Indiske Sunaina Jassal tar fram sarien og sløret. Straks følger de andre kvinnene etter i sine slør som blander seg i en fargesprakende virvelvind. Forestillingen har fart og spenst, men er også full av alvor og nærhet. Kvinnenes egne historier rulles opp. Skjøre og robuste kvinneliv, fylt av glede, savn og smerte. Forestillingen er blitt til gjennom en lang prosess, der kvinnene har lyttet og spurt seg inn i hverandres verden uten å mene noe eller fordømme. De har utfordret hverandre til å være personlige, åpne og vise fram drømmer så vel som livsappetitt og sårhet.
Lært av hverandre
I pausen sier Oleana at det beste er å få formidle sin egen historie. Det har gjort at kvinnene har kommet nær hverandre. Selv kom hun til Norge sammen med mannen for syv år siden. Hun savner søsteren hun pleide å synge sammen med i Ukraina. Nå gleder hun seg over å få synge sammen med noen i Norge. Oleana er ikke den eneste som har fått mye igjen for å delta i prosjektet: – Jeg er blitt mer åpen og tør si det jeg mener og vise sinne, noe jeg ikke gjorde i Vietnam, supplerer Thao. For Wenche Eidhagen (58) og Anne Grøntvedt (68) er øvingene ukens høydepunkt. De har ikke spilt teater før, men svarte på en annonse der teateret søkte etter bestemødre til en oppsetning. Begge synes det er stort å være med og blomstrer i lag med de unge. Ungjentene på sin side poengterer at de har fått mer selvtillit, blitt modigere og fått et mer positivt syn på andre kulturer. – Vi har lært å slå ned vegger og åpne vinduer, poengterer Helene Eriksen (18). – Og vi våger å gjøre ting vi trodde vi ikke turde, fortsetter Veronica Sandaker. I likhet med de fleste jentene har hun lyst til å satse på teater i framtiden. Alle som en er blitt inspirert av de proffe scenekunstnere.
Om Teaterprosjektet
Integreringsprosjektet er inspirert etter Betty Nansen Teateret i København som blant annet bruker teater for å integrere nye beboere i visse bydeler.
Prosjektet P:UNKT er det første i en rekke forestillinger hvor nye og gamle beboere i Akershus fylke kan møtes og utvikle seg gjennom teater.
13,1% prosent av beboerne i Skedsmo kommune er innvandret fra andre land.
Skedsmo kommune har støttet prosjektet med en halv million kroner. De profesjonelle scenekunstnere er lønnet, mens amatørene får teateropplæring.
Première 24. oktober på Skedsmo Samfunnshus. Forestillingen spilles 10 ganger på ulike steder i Akershus og på Riksteatrets teaterfestival på Teaterbåten Innvik i Oslo den 8. november.
Hyllest til forskjelligheten
Akershus Teater er inspirert av Betty Nansen Teatret i København som bruker teater for å integrere nye beboere i visse bydeler. Meningen er at prosjektet skal gå over flere år. Det er for alle, selv om vi startet med kvinner, opplyser produsent Nina Langfeldt. – Vi har jobbet mye for å få med flere innvandrerkvinner, men denne gangen er det stor overvekt av norske. Teateret i København har erfart det samme. Men etter hvert som prosjektet er blitt kjent, har flere og flere innvandrere kommet med der, fortsetter Langfeldt og berømmer Skedsmo Kommune for å ha støttet prosjektet med en halv million kroner. Pengene har i hovedsak gått til å lønne proffe scenekunstnere. For noe av ideen er at amatører får en mulighet til å utvikle seg ved å jobbe med profesjonelle kunstnere.
Regissør Anne-Mali Sæther er en av dem. Hun har arbeidet som sceneinstruktør i 25 år, vært pedagog ved en rekke høyskoler og ledet skuespillerutdanningen ved Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Selv hevder Sæther at det tradisjonelle teatret i Norge er for ensartet når det gjelder rekruttering og utdanning og speiler i liten grad at det norske samfunnet er blitt flerkulturelt. For henne er teateret et møtested, der nye relasjoner oppstår og det ukjente har en plass. Det er en utfordring å ikke vike unna det ukjente, men gå inn i det. Og ifølge Sæther er denne forestillingen en hyllest til forskjelligheten.
