- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Nylig var den chilenske folkemusikksangeren Isabel Parra (69) på besøk i Oslo, hennes første opptreden på norsk jord. Et hundretall mennesker, hovedsakelig hovedstadens norsk-chilenere, møtte entusiastisk opp på Bygdelagssamskipnadens lokaler og var bokstavelig med på notene fra første stund. Som representant for den sterkt progressive sjangeren “la nueva cancion” – den nye chilenske folkesangen – fikk Parra i likhet med flere liknende aktører i kulturmiljøet det ganske tøft etter militærjuntaens maktovertagelse i 1973. Slik som broren, Angel Parra, måtte hun gå i eksil. Først til Argentina, så senere til Frankrike, hvor hun til slutt slo seg ned. Parra reiser nå sporadisk til sitt opprinnelsesland, først og fremst for å hente inspirasjon til nye plater.
Napolitansk chilener
Stemningen gikk i taket da Parras Europaturné-makker, italienske Roberto Trenka, sang og spilte den legendariske Victor Jara-låten “Te recuerdo Amanda” – Jeg husker deg Amanda – en sang Jara komponerte til sin mors ære. Den sterkt politisk bevisste Jara hadde i løpet av sin levetid også like sterke kunstneriske bånd til Isabel og resten av Parra-familien. Trenka, som er musikalsk ekspert på både folkemusikk fra hjemtraktene i Campagna-regionen og fra Latin-Amerika, trollbandt de fremmøtte med sin særegne stemmeprakt, en salig blanding av chilensk og sør-italiensk aksent. Samarbeidet mellom de to startet for et par år siden. Trenka tok kontakt med den chilenske sangerinnen med håp om å gjøre et levebrød av sin fascinasjon for de latin-amerikanske frigjøringsangene. Siden har de gjort opptak for hennes siste album “Continuacion” i studioer i Chile, Brasil og Italia. Trenka forteller at også Parra ble forelsket i lyden av den følelsesmessige sterke napolitanske sitaren. – I Italia var flere latin-amerikanske grupper, spesielt Inti-Illimani, veldig populære en periode. Nå er det kanskje litt annerledes, og spesielt i Chile er det synd at de store aktørene i musikkverdenen ikke gjør mer for anerkjennelsen av sitt eget lands folklore, sa han etter konserten.
Fruktbart eksil
For Parra har samarbeidet så langt vært nyttig, sier hun. Hennes repertoar inneholder ikke bare chilenske, men også rytmer fra andre deler av et kunstnerisk og musikalsk mangfoldig kontinent. I Argentina har hun samarbeidet med protestsangeren Luis Gieco, og hun har laget egne tolkninger av kubanske og mellom-amerikanske melodier. Over ti år tvunget opphold utenfor Chiles grenser har ikke vært noe kunstnerisk hinder. Tvert i mot har det inspirert henne til å jobbe videre med musikken, og til å utdanne en ny generasjon folkemusikere. – Alle chilenske kunstnere som ikke kunne vende hjem igjen fortsatte like iherdig. Vår største glede er å se at vi har nådd til mange unge, og at de tar stafettpinnen videre, sier hun med et stoisk blikk og sterk overbevisning.
La Nueva Canción (Den nye sangen)
La nueva cancion er en latin-amerikansk musikkstil som oppstod i midten av 1960-tallet i Chile, og utviklet seg til å bli en samfunnskritisk bevegelse.
Musikken handler for det meste om fattigdom og sosial urettferdighet, koblet med ønsket om et “virkelig demokratisk samfunn”.
Victor Jara, Inti-Illimani, Violeta Parra og Quilapayun var blant forgrunnsfigurene under “gullalderen” tidlig på 70-tallet. Etter militærkuppet i Chile i 1973 ble Victor Jara torturert og myrdet, flesteparten av artistene måtte i eksil og den nye statssensuren forbød musikken.
Om Isabel Parra
Født 1939, datter av Violeta Parra. Ga ut sin første plate i 1966 og var sentral i Parra-familiens folkloregruppe La peña de los Parra. Flyktet etter militærkuppet i 1973, først til Argentina, så til Frankrike. Kom tilbake til Chile i 1987, og nyter nå stor popularitet i hjemlandet. Har et fulltidsengasjement i Violeta Parra-stiftelsen.
Stort for norsk-chilenerne
Konsertarrangør Patricio Quintana er til daglig leder i dansegruppen Ayekantun. Quintana lyktes å få Parra til Norge etter litt “lobbyvirksomhet” med kulturmyndighetene i hjemlandet og med flere chilenske kulturgrupper i Sverige. – For miljøet er det stort å ha fått henne til å opptre her i Oslo. Hjemme i Chile er hun jo et stort kulturnavn, sier Quintana til Utrop.
Hvordan ser du på den nåværende utviklingen i den chilenske folkemusikksjangeren?
– Jeg synes vi har mange unge og lovende folk på gang. Unge musikere som har tatt folkemusikken et hakk videre musikalsk og poetisk og som trenger å bli allment kjente.
Gjør regjeringen i Chile nok for den hjemlige kulturen?
– Vi har sett visse forbedringer de siste årene. Systemet i Chile ligner litt på det norske, med fellestiltak som ligner på for eksempel Rikskonsertene. Først og fremst gjennom disse er det slik kulturarbeidet gjennomføres og kanskje savner vi en enda litt mer langsiktig strategi som kan styrke kultursektoren ytterligere.
